Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Debatt: Beredskap i nord

Ringer du 113, skal du få hjelp

Det knaker i grunnmuren i fellesskapets helsevesen.

TRYGGHET: Det som virkelig står på spill, er folks trygghet. Måned etter måned renner bekymringsmeldingene inn fra helsepersonell på vakt som ikke vet om det finnes fly å tilkalle – særlig lengst mot nord, skriver kronikkforfatteren. Foto: Rune Stoltz Bertinussen / NTB scanpix
TRYGGHET: Det som virkelig står på spill, er folks trygghet. Måned etter måned renner bekymringsmeldingene inn fra helsepersonell på vakt som ikke vet om det finnes fly å tilkalle – særlig lengst mot nord, skriver kronikkforfatteren. Foto: Rune Stoltz Bertinussen / NTB scanpix Vis mer
Meninger

Jeg er i Berlevåg. Ute er det stiv kuling og snøfokk i lufta. Foran meg sitter en gravid kvinne og forteller om utrygghet. To uker før termin skal hun flytte til Kirkenes for å være nærmere sykehuset når fødselen setter i gang. Men hva om noe skjer før den tid? Kommer det et fly om hun ringer 113?

I Oslo et halvt år tidligere var svigerdatteren min gravid. Hun hadde fem minutter til Rikshospitalet. Ti til Ullevål. Femten til Aker og like mye til Diakonhjemmet. Ambulansen var noen minutter unna, om hun skulle trenge det.

Ingen i Finnmark forventer å ha fire sykehus i nærheten. Kvinnen jeg møtte, klagde ikke på at hun måtte flytte hjemmefra to uker før fødselen. Men hun hadde mistet noe alle i landet vårt skal ha: trygghet for at hjelpen kommer når man virkelig trenger den.

Siden ny operatør overtok i juli, er det registrert 286 hendelser i ambulanseflytjenesten, der oppdrag har blitt forsinket eller har måttet bli løst på annen måte enn med ambulansefly. Budskapet fra fagfolkene som er avhengige av å vite at det finnes et fly å tilkalle, er alvorlig. De forteller om operasjoner som må utsettes. Om usikkerhet som påvirker folks liv. Om frykt for at det når som helst kan gå helt galt.

Dette er en varslet krise og handler om en anbudsprosess der de viktigste fagmiljøene ikke ble hørt, og der pris var viktigere enn beredskap. Resultatet ble deretter og gjør det tydelig at ansvaret med å drive ambulansetjeneste i lufta bør være offentlig, slik det er for ambulansene på veiene.

Krisen viser også noe mer, nemlig at seks år med høyreregjering har satt merkbare spor i Helse-Norge. Takket være hardtarbeidende ansatte får flertallet i Norge fortsatt god helsehjelp når de trenger det. Men det knaker i grunnmuren i fellesskapets helsevesen. For det er ikke bare i luftambulansen at noe har skjedd.

Sykehusene har fått det ene trange budsjettet etter det andre, langt unna Høyres løfter. Nå viser resultatene seg: De interne ventetidene øker, syke mennesker skrives ut og sendes hjem under uverdige forhold. Ambulansetjenesten er svekket, og det er utrygghet rundt fødetilbudet, både i distriktet og i de store byene. Vi mangler sykepleiere, jordmødre og helsefagarbeidere.

I 2013 lovet Bent Høie at det såkalte «Fritt behandlingsvalg» ville fjerne behovet for private helseforsikringer. I stedet har antallet private helseforsikringer nådd nye rekorder. Våre felles sykehus må betale for oppstart av private klinikker, og et todelt helsevesen er snart realiteten.

Fastlegeordningen er strukket til bristepunktet. Bank på døra til en fastlege, og du får høre de samme historiene gjenta seg. Om at nå orker de ikke mer. Det er for lange arbeidsdager, for mange pasienter på lista, for mange administrative oppgaver som stjeler tid fra pasientene.

Kommune etter kommune melder om lange køer for å få en fastlege. Svikter fastlegetjenesten, er det de med minst ressurser, og de som bor på de minste stedene, som lider først. De som kan betale for det, og som bor i de store byene, kan gå til private tilbud.

Arbeiderpartiet har etterlyst en tydelig plan for å rekruttere flere fastleger, som kan ha et håndterlig antall pasienter på listene sine. Men regjeringen somler, og imens vokser de private aktørene fram.

Kommunene som overtar syke mennesker fra sykehusene, har verken kapasitet, fagfolk eller økonomi til å følge godt nok opp. Samhandlingsreformen som skulle gi folk rett hjelp til rett tid, forutsetter at kommunene er i stand til å gi etterbehandling, rehabilitering og annen oppfølging. Høyreregjeringen svarer på dette med å levere det strammeste kommuneopplegget på 15 år og med å overføre stadig nye oppgaver til kommunene uten at det følger med penger.

I neste års budsjett får ordførerene regningen for de særlig ressurskrevende brukerne i fanget. Når jeg har spurt ordførerne våre hva de må kutte for å komme i mål med budsjettene, svarer én kreftsykepleieren, en annen svarer de ansatte på sykehjemmet og en tredje varmlunsjen til de eldre. Det blir ikke bedre helse av slikt.

Det det derimot blir, er et stort rom for private aktører. Høyreregjeringen har – uten store ideologiske fakter – brukt seks år på et ideologisk prosjekt der fellesskapets helsevesen splittes opp og settes ut til private. Der flate, såkalte effektiviseringskutt rammer blindt, uavhengig av hvilken oppgave som skal løses. Der de med god råd ser seg om etter tilbud på utsida, og der det er voksende konkurranse om en av Norges knappeste ressurser: helsepersonell.

Krisen i luftambulansen blir spesielt alvorlig mot dette bakteppet. For det som virkelig står på spill, er folks trygghet. Måned etter måned renner bekymringsmeldingene inn fra helsepersonell på vakt som ikke vet om det finnes fly å tilkalle – særlig lengst mot nord.

Når en gravid kvinne ikke lenger kan stole på at hjelpen vil komme når hun ringer 113, vokser det fram en utrygghet som rokker ved tilliten til velferdsstaten. Så alvorlig er det. Og så nødvendig er det å si tydelig fra at vår felles helsetjeneste skal være vårt felles ansvar. Det er nok nå. Nok privatiseringsreformer, nok flate ostehøvelkutt og nok forsøk på å skyve problemene foran seg.