Det har vært skrevet mye om høyhastighetsbaner og InterCity-triangel de siste åra. Alle er enige om at tog er bra. De fleste er enige om at togstrekningene i pendleravstand til Oslo er de viktigste og mulige å realisere i løpet av overskuelig framtid. Det vil knytte beboere i den folkerike østlandsregionen tettere sammen. Det vil gi vekstimpulser til innlandet, og til de mange tettstedene nedover Oslofjordens begge sider, samtidig som det vil avlaste Oslo for en del av bolig- og tomtepress.
Men triangelet mellom Lillehammer, Skien og Halden oppfyller ikke min gamle drøm: Et tog som bringer meg fra Oslo til min barndoms by Hønefoss på en halv time. Som gammel ringeriking har jeg hørt om planene bestandig. De er så gamle at bonden som leier ut hyttetomt til meg i Åsa alt for nesten 50 år siden skrev i festekontrakten at han kunne komme til å skru opp festeavgiften dersom Ringeriksbanen ble en realitet. For da ville tomteverdiene i distriktet utvilsomt stige. Nå vil han å skru opp prisene uten noen bane som helst, men det er en annen sak.
Jeg skrev om Ringeriksbanen for 15- 16 år siden også. Da dukket min gamle folkeskolelærer, Kolbjørn Kværum, opp i ny forkledning, som leder av «Forum Nye Bergensbanen» og dermed som en god kilde. Kværum var da ordfører på Ringerike, tilhørte Arbeiderpartiet, hadde kontakter i partiet og i alle kommunene langs strekningen Oslo-Bergen. Entusiastisk tegnet og forklarte han for sin gamle skoleelev om hvilke muligheter dette kunne gi. Reisetida til Bergen skulle kuttes med flere timer. Toget skulle bli et alternativ til fly. Kremmere i Bergen skulle handle raskere med kunder i Oslo og vice versa. Og ikke minst kunne innbyggerne i vår felles hjemkommune Ringerike få et arbeidsmarked som strakte seg fra Oslo til Ål. Han hadde vyer, Kværum. Men åpenbart ikke nok gjennomslag hos Jens Stoltenberg som da var nyslått finansminister i Thorbjørn Jaglands regjering.
Jeg er overbevist om at det er større samfunnsmessig gevinst å satse på Ringeriksbanen enn det er å la det være. Like overbevist er Høyres Øyvind Halleraker som for en måned siden minnet samferdselsminister Marit Arnstad om dette gjennom en interpellasjon i Stortinget. Halleraker fikk ros av Arnstad for å ha vilje til å prioritere. Den viljen omfatter viljen til å velge bort. Vi kan ikke få gjennomslag for alle dyre samferdselsprosjekter på en gang. Man må velge. Og Halleraker velger Ringeriksbanen framfor full InterCity-utbygging.
I 1992 vedtok Stortinget et såkalt forseringsvedtak om Ringeriksbanen som en del av en politisk hestehandel om stamveien mellom Oslo og Bergen. Ringeriksbanen ble en fjær i hatten for SVs Inge Myrvoll. Mange tenkte likevel at han nok var lurt av den lure samferdselsminister Kjell Opseth, kjent for sine tunneler og for sitt kjeveparti som minner om en anleggsmaskin.
Siden er det tenkt og tygd. Det ble utredet to alternative traseer. Man valgte til sist traseen som går til Sandvika, så i tunnel gjennom Nordmarka til Sundvollen og så langs Krokskogens åsside i Åsa. Nå er det imidlertid gått så lang tid at det planlagte enkeltspor i bue under Nordmarka må planlegges for høyere hastighet.
Uansett: for en pris på 15 milliarder kroner kan reisetida Oslo- Bergen kuttes med en drøy time samtidig som Ringerike knyttes til Oslo-regionen. Det er relativt lite penger sammenliknet med de totale satsingene på triangelet og peanuts i forhold til kostnadene forbundet med å realisere høyhastighetsvisjonene.
Hva får vi? Beregninger viser at antall fjerntogreiser med Bergensbanen vil kunne dobles. Godsvolumet vil ventelig bli tredoblet. Reisetida vil med Ringeriksbanen og en planlagt innsparing mellom Bergen og Voss komme ned i 4,5 timer. Reisetid fra Oslo til Hønefoss kommer ned mot 27 minutter mot halvannen time i dag. I dag er det nesten ingen som tar toget til Hønefoss, bare 15 000 per år. Med Ringeriksbanen på plass viser forsiktige prognoser at tallet kan bli 650 000 per år. Vi snakker volum.
Men så er det snakk om politikk. Arnstad lovet ingenting til den håpefulle Halleraker. Hun sier at Ringeriksbanen er med når hun nå snekrer ferdig sin nasjonale transportplan. Det samme sa hennes forgjenger Magnhild Meltveit Kleppa og hennes forgjengere. Det er ennå tid til å gi grønt lys for prosjektet i neste planperiode. Det er god distriktspolitikk. Hallingdøler av alle slag vil glimte med sine gulltenner. Ringeriksbanen vil knytte oss sammen fra Finse til Frogner. Hønefoss kan ta imot mer enn Statens kartverk. Ingen blir skremt av en halvtimes arbeidsreise.
Samme året som finansminister Sigbjørn Johnsen satte den første milliarden inn i oljefondet, i 1996, uttalte hans partifelle, min gamle lærer og seinere ordfører i Ringerike, Kolbjørn Kværum: Oljefondet må tas i bruk for å finansiere denne satsingen som er helt nødvendig av hensyn til norsk næringsliv og norske arbeidsplasser.
