Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Ringte hjem hver kveld

Åsne Seierstad ringte fra Bagdad hver kveld for å si god natt til sin mor. Men hun fikk knappe tre dager på påskefjellet med familien før hun reiste på boklansering til Sverige i går.

STOCKHOLM (Dagbladet): - Jeg skulle gjerne fortsatt å være sammen med familien og gå på ski. Men dette har vært planlagt så lenge på forhånd. Jeg har jo hele tiden skjøvet på disse avtalene fordi jeg var i Bagdad. Jeg visste ikke når jeg kom hjem, forteller Åsne.

Slik beskriver hun avgjørelsen om å bli i Bagdad da krigen brøt ut.

- Alle - redaktører, foreldrene mine og min egen fornuft - sa at jeg skulle reise hjem. Men jeg pakket ikke vesken, sjekket ikke ut av hotellet, bestilte ikke bilen. Jeg klarte ikke ta beslutningen om å reise hjem. Derfor ble jeg.

Snakker fra hjertet

I Sverige ble Seierstad motatt som en heltinne i går. I dag feirer hun Verdens Bokdag i Umeå med forelesning og signering av 'Bokhandleren i Kabul'. I går løp hun i skytteltrafikk mellom TV-sendinger og radiointervjuer. En av Sveriges mest kjente programledere, Claes Elfsbjerg, kunne ikke fått fullrost Åsne nok.

- Åsne har blitt et begrep for det svenske folket. I tillegg til å være vakker er hun svært dyktig. Hun har gjort et sterkt inntrykk fordi hun snakker rett fra hjertet med enkle ord så man forstår hva hun formidler, sier Elfsbjerg, før han intervjuet Åsne på direktesendt svensk TV i går kveld.

Ble vant til bombene

I tre måneder har Seierstad stått opp grytidlig i Bagdad for å få med seg de første radiosendingene. Så har det gått slag i slag, med rapporter til åtte aviser, fem TV-kanaler og fem radiokanaler. Seierstad har ikke vært i seng før langt på natt. Fra sitt rom i sjuende etasje på Palestina hotell har hun stått opp hver natt for å se bombene falle over Bagdad.

- Det ble lite soving. Et vanlig døgn gikk helt i ring.

- Hvordan har du hatt energi til dette?

- Jeg tror at når man er i spesielle situasjoner, får man en helt spesiell energi. Du kan ikke slappe av, hvis du slapper av faller du helt sammen. Men man venner seg til bombingen også. Som Iraks befolkning lærte jeg meg å leve med krigen. Alternativet ville vært totalpanikk, sier Seierstad.

- Ble du truet på livet?

- Det er vanskelig å vite. Det var skuddvekslinger og bomber overalt. Og det var jo tre kolleger som ble drept - det kunne like gjerne være jeg som ble drept. Det var et sjokk å miste kolleger og at hotellet ble et bombemål.

Sliten

- Har du vært redd?

- Ja, selvfølgelig. Men jeg har ikke så lyst til å snakke om akkurat det. Jeg var der for å gjøre en jobb. Og da forsøkte jeg å være et øyevitne og rapportere ting slik jeg så det, sier Seierstad, som ringte hjem så ofte hun kunne.

- Jeg forsøkte å ringe hjem til mamma og pappa hver kveld for å si god natt. Noen ganger var jeg så sliten at jeg ikke orket. Men de så meg jo på TV hver kveld, sier hun.

- De spurte alltid hvordan jeg hadde og jeg svarte at «her er det fint og helt trygt og lite bomber». Iblant lurte de sikkert litt. Mamma og pappa sa i begynnelsen at jeg skulle komme hjem. Men om de hadde sagt «snille deg, kom hjem», hadde det vært vanskelig for meg. Men det gjorde de ikke, så de respekterte valget mitt.

Trist med barna

De verste bildene Seierstad har på netthinnen er av barn som lider eller er døde. Hun opplevde blant annet å se en far som åpnet lokket på ei kiste og så sin lille sønn som var død, med skrubbsår på knærne.

- Når barnet er dødt... Det er da man begynner å tenke. Hvordan fikk han det skrubbsåret? Fikk han det da han falt eller er det gammelt. Og faren... Det er slike ting du ikke kan forestille deg. Det var mange sånne. Jenta som ble vasket da hun var død. Det er det sterkeste. Barn som har alt foran seg.

- Hvordan skal du bearbeide det du har sett?

- Jeg vet ikke. Jeg tror at man må starte den bearbeidelsen der nede. Man må få ting ut av kroppen mens man er der. Og så snakker jeg med venner her i Norge.

En bit av Åsne

Telefonen ringer i ett sett mens vi snakker med Åsne. Det er pappa som må spørre om noe, og det er en journalist som vil vite når Åsne kommer til Gøteborg. Dagene er fullbooket i uker framover.

- Kommer du til å skrive bok om det du har sett?

- Nei. Jeg har ikke noen planer om det foreløpig.

Når bokturneen er over, er det endelig ferie. Men det er ikke før 16. mai.

GODT Å VÆRE HJEMME: Åsne Seierstad synes det er godt å være hjemme. Hun snakker med gode venner for å bearbeide det hun har sett. - Det verste var å se barn lide, sier Seierstad
TRAVLE DAGER: Dagene er fullbooket for Åsne Seierstad i uker framover. I går løp hun skytteltrafikk mellom TV-sendinger og radiointervjuer.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media