UT AV MØRKET:  En forelsket Keith Jarrett spilte noe han antyder er sitt livs konsert i Rio i april i år, og nå kan hele verden høre hvorfor han mener det, på dobbeltalbumet som bærer byens navn. FOTO: DANIELA YOHANNES/ECM
UT AV MØRKET: En forelsket Keith Jarrett spilte noe han antyder er sitt livs konsert i Rio i april i år, og nå kan hele verden høre hvorfor han mener det, på dobbeltalbumet som bærer byens navn. FOTO: DANIELA YOHANNES/ECMVis mer

«Rio»: Lyden av livredning

Keith Jarretts nye album er en kjærlighetshistorie oversatt til musikk. Her er superpianistens egne ord om tilfeldighetens forunderlige spill.

«Hvor uutholdelig skjørt og prisgitt positive tilfeldigheter alt er.»

MED DETTE SITATET fra en forfattervenn avslutter Keith Jarrett (66) epistelen «Still crazy after all these years» i tekstheftet til sin forrige soloutgivelse, trippelalbumet «Testament» fra 2009. «Testament» er konsertopptak gjort i Paris og London i månedsskiftet november/desember 2008, og i den uvanlig åpenhjertige teksten forteller Jarrett om de spesielle omstendighetene rundt dem.

Hans kone nummer to har nettopp forlatt ham etter 30 års ekteskap, rystelsen har sendt ham ut mot randen av nervesammenbruddet og han opplever London-konserten som en tunnel fra mørke til et slags eksaltert lys.

Med den bakgrunnskunnskapen som ballast, er det fullt mulig å høre «Testament» som musikk farget av et utøversinn i opprør og ubalanse. Både tekst og toner etterlater cliffhangerspørsmålet: Hvordan kommer det til å gå med Keith Jarrett?

I DISSE DAGER kommer et svar i form av dobbeltalbumet «Rio», og nok en gang handler det om Jarrett improviserende alene ved Steinway'en foran et stort publikum.

Men førjuls-London 2008 er blitt til Rio de Janeiro i april 2011, og alt er snudd opp ned.

På cd-omslaget er stengende, skyggemønstret mur i brunt og svart byttet ut med livsbejaende knallgul og oransje optimisme, og musikken har fått smilehull der den sist slet med seneknuter og låste virvler. Hva i all verden har skjedd med Keith Jarrett fra seinhøsten 2008 til våren 2011?

—VI BLE SKILT til slutt, lyder det uventet muntert i telefonen fra New Jersey der Keith Jarrett bor på landet, fem kvarters kjøring fra Manhattan.

— Selv om jeg visste at forholdet vårt var over, var alt veldig, veldig uklart da jeg spilte disse London- og Paris-konsertene, og så kom skilsmissen — etter 30 år! De fleste vennene mine trodde ikke at jeg ville klare å komme tilbake som musiker etter det, og de ville ha fått rett også, om ikke underlige ting hadde skjedd.

—?

—Under en japanturné med trioen min for temmelig nøyaktig ett år siden, traff jeg en kvinne som arbeidet i en butikk i det hotellet vi bodde på. Hun hadde kommet tilbake samme dag fra moras hus ved Fujiyama, der hun hadde bedt for sin nylig avdøde far ved graven hans, og for lykke og hell. Hun reddet på et vis livet mitt....

—?

—I det halve året fra oktober i fjor og fram til konsertdagen i Rio i april i år, snakket jeg med henne to-tre ganger hver eneste dag. Det var noe hun ga meg, Akikos støtte ble så viktig fordi jeg ... jeg var rasjonell og var ikke tungt, klinisk depressiv, men jeg befant meg der ute i det ytre rom. Jeg kan bare si at det var et mirakel at jeg traff henne.

—?

—På turneene går jeg alltid sammen med turnéassistenten min, Daniela, en ung kvinne fra Eritrea. Hun har jobbet for meg i et par år og alle som ser oss tror at vi er et par. Hele tida mens jeg var i Japan trodde Akiko også det. Den tiende og siste dagen inviterte Daniela og jeg Akiko på et glass vin eller kaffe i resepsjonen, og Daniela skjønte at et eller annet var på gang mellom Akiko og meg. Assistenten til Akiko ante det også, bare Akiko og jeg hadde ikke helt forstått det enda. Vi pratet i et kvarter, klemte hverandre og sa farvel, og noe bare skjedde. Det var for underlig til at jeg forsto hva det var, men jeg visste at jeg ikke bare kunne la det forsvinne.

?—DAGEN ETTER RINGTE jeg Akiko fra flyplassen. Hun skjønte ikke hvorfor, og jeg sa at jeg ikke skjønte det, jeg heller. Men til slutt klarte jeg vel, gudene vet hvordan, å overbevise henne om at vi måtte møtes igjen på en ordentlig måte. I desember besøkte hun meg, og for å gjøre en lang historie kort: Hun har sagt opp jobben, planlegger å forlate Japan og kommer ganske snart hit for å leve sammen med meg.

—De positive tilfeldigheters spill?

—Historien er rarere enn som så. Til å begynne med, før hun var blitt kjent med meg, visste hun om navnet mitt, men ikke hva jeg drev med. Vi var bare to mennesker som på en eller annen måte likte hverandre. Men den andre dagen kom hun ut av kontoret sitt og sa: «Forresten, vi har samme fødselsdag.»

—8. mai? Er hun født i 1945, hun også?

—Nei, i et annet år, men tallene er de samme. Vi har samme numerologi, noe som er ganske sjelden. Det er virkelig en forunderlig historie, men grunnen til at den er viktig for «Rio», er denne: Da jeg var i Sør-Amerika, snakket jeg som vanlig med henne på telefon hver dag. Hun hadde aldri vært med meg på konsert, men hun forestilte seg hva jeg drev med hvert eneste minutt, på scenen, backstage, hvor som helst, og prøvde å leve det sammen med meg, selv om hun var på den andre siden av kloden.

Hver gang jeg gikk på scenen på den søramerikaturneen, tenkte jeg ikke som vanlig på om det var et godt eller dårlig piano som ventet meg eller noe sånt, jeg hadde bare en god følelse som ikke hadde vært der på mange år. Det var som telepati, «Rio»-musikken kom så lett og har denne forbløffende mengden av håp i seg. Jeg tror ikke Akiko var klar over hvor involvert hun var i dette, selv om jeg prøvde å forklare henne det.

—Du har sagt at du betrakter «Rio» som en bekreftelse på alt du har gjort gjennom alle år?

—Jeg visste ikke det da jeg gikk av scenen etter konserten, først da jeg hørte gjennom opptaket dagen etter, gikk det opp for meg hvor bra det var. Og da ville jeg ha ut musikken på cd øyeblikkelig. Jeg ringte Manfred (Eicher, sjefen for plateselskapet ECM. red.anm.) fra flyplassen og sa: «Jeg vet at vi har planer for de neste ukene, men vi kaster om på alt!» og Manfred svarte «Go for it!»

—I DE NESTE månedene ble jeg veldig involvert i selve plateproduksjonen, som holdt på å drive meg til vanvidd. Mitt råd til enhver musiker er: Produser aldri dine egne plater, du kommer til å bli gal og kan ende opp med å hate musikken! Uansett hvilket opptak vi brukte, klarte vi ikke å få fram en master som låt like bra som den DAT-kopien jeg hadde. Selve flygelet, en amerikansk Steinway, var ujevnt, men så fullt av klangfarger at det passet perfekt for en konsert i Brasil, og det tok oss måneder før vi omsider hadde en testpressing som gjenga alt — fraseringer, dynamikk osv — slik jeg visste at jeg hadde spilt det på konserten.

—Du spiller til og med blues?

—Der har du det amerikansk flygelet! Jeg har alltid sagt at tyske pianoer kan ikke spille «the blues», og det kan de faktisk ikke. Hjemme har jeg en tysk og en amerikansk Steinway og det amerikanske er aldri i perfekt stand. Det er «kind of funky», men det får meg til å ville spille jazz.

Jeg vet ikke ... enten har du veldig reine dasser og perfekte pianoer — noe som skremmer vettet av meg, du spiller en a-mollakkord og aner ikke hva du skal spille etterpå fordi a-mollen låter så perfekt — eller du har mindre hygiene på badet og mer rufsete pianoer. Og da kan du spille jazz. Å vel, det var en spøk ....

FARGESPRAKENDE: Keith Jarrett fant fargene til «Rio»-omslaget på en lysegul matbod og en rad av rødoransje parasoller på ei strand i Rio de Janeiro. Plateselskapet fikk fargene med beskjed om ikke å lage et sedvanlig strengt ECM-omslag, men noe naivt, tydelig og levende med tittel og utøvernavn i en barnslig håndskrift.
FARGESPRAKENDE: Keith Jarrett fant fargene til «Rio»-omslaget på en lysegul matbod og en rad av rødoransje parasoller på ei strand i Rio de Janeiro. Plateselskapet fikk fargene med beskjed om ikke å lage et sedvanlig strengt ECM-omslag, men noe naivt, tydelig og levende med tittel og utøvernavn i en barnslig håndskrift. Vis mer