FRIKJENT FOR JUKS: Det er dessverre ikke noen ny foreteelse for meg å oppleve personangrep fra folk som ikke har lest hva jeg faktisk skriver. Eva Lundgren svarer på John Færseths kritikk.
FRIKJENT FOR JUKS: Det er dessverre ikke noen ny foreteelse for meg å oppleve personangrep fra folk som ikke har lest hva jeg faktisk skriver. Eva Lundgren svarer på John Færseths kritikk.Vis mer

«RIR IGJEN» står det med fete typer om meg, som om jeg var en heks på sopelime

Løgner om «Livsarven».

Meninger

I en artikkel i Dagbladet 31. mai retter en mann ved navn John Færseth (heretter JF) et personangrep på undertegnede basert på usannheter og løse påstander han ikke har dekning for, i en lang tirade mot min nye bok, som han to ganger i teksten innrømmer at han ikke har lest. Det er spesielt. Men det er dessverre ikke noen ny foreteelse for meg å oppleve personangrep fra folk som ikke har lest hva jeg faktisk skriver.

«RIR IGJEN» står det med fete typer om meg, som om jeg var en heks på sopelime, «Sprer farlige forestillinger – igjen» - og dette følges opp på sensasjonelt vis: «Tidlig på 90-tallet hevdet Lundgren at det fantes organiserte nettverk av satanister som både praktiserte menneskeofring og misbrukte barn rituelt. Ifølge hennes egen bok fra 1994 inkluderte misbruket både drikking av blod fra termos og tvangsforing med piller som fikk barna til å eksplodere.»

JF henviser til boken «La de små barn komme til meg» der jeg og fire andre kollegaer presenterte intervjuer med barn og unge om seksuelle overgrep. Overgrepene spente fra slike som var for små til å regnes som overgrep, til ugjerninger som var for store og utrolige til å regnes. Vi mente at hvis barn fortalte ting som var merkelige og uforståelige, burde dette studeres nøyere – når det fantes dokumentasjon som ledet i en bestemt retning: overgrep. (Så har det i tiden etter boken fremkommet mange «utrolige» overgrep i en rekke land.)

Artikkelen fortsetter under annonsen

En tilnærming fra min side var å studere det som skjedde som rituelle overgrep, det vil si overgrep som skjedde etter faste mønstre. En annen tilnærming var at underlige utsagn fra barns munn ikke uten videre kan tolkes bokstavelig. For hvordan kan det være mulig for barn å begripe og formidle slike overgrep; det er grenser for hvilke redskaper også voksne mennesker har til disposisjon når de forsøker å begripe visse ugjerninger – #metoo er et eksempel på dette.

Jeg ville ikke ha kommentert JFs artikkel om den ikke var så typisk for det boken min i sin åpning handler om: om hvordan en mediestorm med falske anklager kan ødelegge liv og karriere, og frata et enkeltindivid ære og integritet i offentligheten. Boken åpner nemlig med fortellingen om da jeg ble utsatt for en mediestorm i Sverige basert på en dokumentarfilm i 2005 der jeg var intervjuet, Kjønnskrigen.

Jeg hadde da i mange år vært professor i sosiologi i Uppsala, Nord-Europas eldste universitet, og forut for det dosent i religionsvitenskap samme sted. Et firetimers intervju med meg ble plukket fra hverandre og kryssklippet sammen, og dessuten klippet sammen med utvalgte utsagn fra en studiosamtale tretten år tidligere om satanisme – uten at seeren fikk vite om dette. Utsagn tatt helt ut av sin kontekst ble presentert til trommevirvler og med bilder av satanister, geitebukker, pentagrammer, og programlederen hevdet at jeg mente det fantes hundrevis av satanistiske nettverk i Sveige som ofret barn og drakk blod og lignende tøv.

Jeg var på dette tidspunktet leder for forskningsavdelingen Samgenus, som bl.a. forsket på seksuelle overgrep. Et funn jeg og flere andre hadde registrert, var at overgripere gjerne etablerer en form for ritualer rundt overgrepene. Det kan være å gi barnet en bestemt sjokolade hver gang før overgrepet skjer, å alltid si det samme til barnet: «Bare du kan gjøre dette for pappa, du gode og snille go’jenta mi», og alltid la overgrepene skje på de samme stedene. Slike rituelle repetisjoner skaper vaner og trygghet rundt overgrepene, så det kan skje igjen og igjen og føre til hva jeg kaller «normalisering» av overgrepene. Begrepet om overgrepenes rituelle karakter bidrar til å forstå en viktig side ved måten overgrep som regel utføres.

Kjønnskrigen ble enormt populær, den todelte filmen» ble vist både i Sverige og Norge mer enn en gang, og ble sett av hundretusenvis. Senere ble de samme påstandene gjengitt i pressen, og nye løgner ble lagt til. Takket være dokumentarfilmens innramming av meg ble jeg kalt «satanistforskeren» og «kannibalforskeren» i pressen. En kjent krimforfatter kalte meg «skogsskrulla», jeg hevdet, skrev hun både i Norge og Sveige, at «det fantes ett satanistisk nettverk i Södertälje som myrdet og spiste opp småbarn som hadde vært innelåst i kjellere mens de ventet på avlivning, og siden ble gravd ned i massegraver».

Alt dette skapte et voldsomt hat i offentligheten mot min person. En morgen på vei til jobben fikk jeg en seig spytteklyse midt i ansiktet fra en tilfeldig forbipasserende. Det skulle bli flere slike. En dag var forskningsavdelingens kunst og finere innrammede plakater knust, stjålet eller revet i stykker. Møbler var veltet, og porselen knust og strødd ut over golvet. Uken etter kom det bombetrussel, og stemmen i telefonen sa: «Det kommer til å skje noe med dødelig utgang». Låste dører i begge ender av korridoren ble nødvendig. En dag prøvde en bil å meie meg ned i gangfeltet i Uppsala sentrum, jeg kastet meg inn på fortauet i siste liten. Fotografer fulgte etter meg.

Medietrykket var enormt. Folk som er utsatt for slike kampanjer, nå kalt «public shaming», føler at verdigheten og tryggheten og selvrespekten blir tatt fra dem. Det gjorde også jeg. Hvem som helst mente de kunne snakke om meg på de mest nedlatende måter, forskningen min ble latterliggjort og siden fullstendig usynliggjort, og det jeg hadde bygget opp ble revet ned, på grunn av bunnfalske anklager.

En komité ble nedsatt for å granske forskningen min – jeg skulle ha diktet opp så vel intervjuer som statistisk materiale, hadde en professor vært vennlig å mer enn antyde til rektor. Men fuskgranskerne kunne ikke finne det de søkte enda de arbeidet hardt i seks måneder. Jeg ble frikjent. Det resulterte ikke i krigsoverskrifter, men i et antall slukørete journalister.

Noen tid senere kom en tidligere bekjent fra studietiden i Bergen til en av mine forelesninger, ga meg en klem, og sa: «Alt du har skrevet om har jeg levet.» Jeg visste ikke hva det skulle bety, men etter noen telefonsamtaler og sms-er kom det frem at hun hadde vært voldtatt av sin professorfar siden hun var syv år gammel, og ble dressert til å bli hans elskerinne i tyve år.

Dette møtet kom til å bety svært mye for oss begge. For vi ble hverandres sannhetsvitner. Hun kunne bekrefte at overgrepene hadde hatt en rituell karakter, og min forskning bidro til at hun fikk større forståelse for hva hun hadde vært igjennom, og at hennes historie ble sett og trodd. Ved at vi så og bekreftet hverandre fikk vi gjenopprettet noe av den ære vi hadde tapt, og styrket hverandres integritet. Det er hennes historie boken min handler om, hennes liv og familiehistorie. Men boken åpner med min historie, og hvordan min ære ble pulverisert ved usanne påstander—som nå igjen ble gjengitt i Dagbladet. En avis som for øvrig i sin anmeldelse ga boken terningkast 5.

John Færseth fortsetter altså med de samme beskyldningene som jeg ble utsatt for i 2005, og så frikjent for. Han viser ingen respekt for meg, verken som forsker eller person. Det sier kanskje noe om hans mangel på respekt også for kunnskap når han skriver at jeg har arbeidet med «fenomener i randsonen». Det som kalles vold og overgrep regnes i dag som et samfunnsproblem og et folkehelseproblem.