Risiko, stress og informasjon

Er det etisk riktig å gi informasjon om risiko? De negative konsekvensene kan bli store. Spørsmålet er relevant i forbindelse med radioaktivitet - og ved terrorangrep.

VI LEVER I ET informasjonssamfunn som bombarderer oss med stadig mer fakta om hvilke risikofaktorer vi er omgitt av og hvilke helsemessige konsekvenser disse kan få. Samtidig er den vitenskapelige kunnskapen som danner grunnlaget for disse «fakta» ofte usikker eller kontroversiell. Eksperter kan bli frustrerte over hva de oppfatter som overdreven og ubegrunnet redsel blant befolkningen. Spesielt blir reaksjoner på strålingsrisiko stadig ansett som overdrevne, særlig i forhold til at disse reaksjonene ofte har store sosiale og økonomiske konsekvenser. I USA er det estimert at kostnadene ved å unngå strålingsrelaterte dødsfall ligger på mer enn 10 millioner dollar per reddet menneskeliv. Man kan sette spørsmålstegn ved om det er riktig å informere om alle mulige risikomomenter ved terrortrussel, atomkraft, eller andre typer risikorelaterte teknologier.

DET ER INTERESSANT å se nærmere på effektene av informasjonsstrategiene rundt Tsjernobyl-ulykken i 1986. Allerede 5 år etter ulykken konkluderte Det internasjonale atomenergibyrådet med at de største helsekonsekvensene av ulykken var forbundet med sosiale og psykologiske faktorer. De påpekte at stress og en stort sett «irrasjonell» frykt for radioaktivitet i befolkingen hadde forårsaket langt mer skade enn helseeffekter som direkte følge av stråling. 20 år senere er konklusjonen fra de fleste internasjonale strålevernsorganisasjoner omtrent det samme: bortsett fra en stor og tydelig økning i kreft i skjoldbruskkjertelen blant barn og unge, kan det ikke dokumenteres økt kreftfare, fødselsdefekter eller misdannelser i eksponerte befolkinger. I Ukraina, Russland og Belarus ble 350.000 forflyttet og 5 millioner bor i kontaminerte områder. En studie publisert av FN og WHO i 2002 viser at nivåene av alkoholisme, røyking, arbeidsledighet og stress blant disse menneskene er høye, og at dette er koblet til høy forekomst av hjerteinfarkt, anemi, AIDS og en rekke stressrelaterte sykdommer. For både den evakuerte befolkningen og dem som bor i kontaminerte områder, ser det ut til at man har en mye større sjanse til å dø av stressrelatert hjerteinfarkt, enn fra strålingen selv.

MISLYKKEDE informasjonsstrategier forekom ikke bare i Sovjetunionen. Over hele Europa, inkludert Norge, var den første reaksjonen fra myndighetene at ulykken ikke medførte konsekvenser for publikum. Når man senere så høye becquerellverdier i matvarer og dertil følgende markedsføringsrestriksjoner, førte dette til en berettiget skepsis til myndighetenes råd blant publikum. I Italia førte et selvmotsigende informasjonsstrategi til hamstring av mat og rapport om et tilfelle av dødelig overdose av jodtabletter, og det endte med at myndighetene sluttet å offentliggjøre informasjon om nivå av radionuklider i matvarer. Både Danmark og Italia så en liten (5-12 prosent), men statistisk signifikant, økning i selvbestemt abort hos unge kvinner etter ulykken.

DET HØYE STRESSNIVÅET etter Tsjernobyl-ulykken kan ha flere årsaker. Noen hevder at strålevernmyndighetene overdrev risikoen for å skape økt internasjonal oppmerksomhet og bistand. Andre legger skylden på befolkingen selv, og hevder at befolkningen lider av en irrasjonell «radiofobi», eller frykt for stråling som går langt over den faktiske helserisikoen. Men dersom radiofobi faktisk er et reelt fenomen ville det kanskje ha vært bedre for alle om man rett og slett ikke hadde visst noe om radioaktivitet? Som en strålevernsekspert i Polen sa: «Hvorfor skal man gi folk informasjon? De forstår det jo ikke.» Dette er sleivete sagt, men det er allikevel et legitimt spørsmål om det er etisk riktig å gi informasjon om risiko når de negative konsekvensene av slik informasjon kan bli så store. Dette spørsmålet er også relevant å stille i forbindelse med en rekke andre risikoer, som terrorangrep. Psykiatere har antydet at den nåværende terrortrusselen har forårsaket økt stress blant publikum. Når man tenker på reaksjonene på det relativt ubetydelige utslippet fra Kjeller-ulykken, er det kanskje ikke rart at bruk av «dirty bombs» (bomber som sprer radioaktivt materiale) blir sett på som en alvorlig terrortrussel, selv om mange strålevernseksperter mener helserisikoen ved slike angrep er nokså liten, sammenlignet med andre typer angrep.

MEN SELV OM befolkningen reagerer med angst på informasjon, kan man ikke trekke slutningen at man skal la være å informere. Mangel på informasjon kan skape rom for uheldig spekulasjon. Litt kunnskap er i noen tilfeller verre enn ingen kunnskap eller mye kunnskap. Men i de fleste tilfeller er det for sent å unngå å få litt kunnskap. Tilbakeholdenhet med mer kunnskap vil da skape utrygghet. Problemene fra Tsjernobyl kom ikke av at befolkningen ble informert, men at de ble informert feil. Informasjon om risiko må fokusere på det som er relevant i det enkelte tilfelle. Ikke bare sannsynlighet for skade er relevant. Allerede på 80-tallet hadde psykologer dannet seg et mye mer sofistikerte bilde av risikopersepsjon: sannsynlighet for skade er bare én faktor blant mange i en oppfatning av risiko som er meget kompleks. Personlig kontroll, nytte og om risikoen er selvvalgt er viktige faktorer. Urettferdig fordeling av risiko og nytte, konsekvenser for barn og usikkerhet om senvirkninger er også relevant. Disse faktorene har også etisk relevans. Kontroll og frivillighet er viktig for det etiske kravet om å respektere autonomi og integritet; spesiell oppmerksomhet på skader hos barn gjenspeiler et spesielt etisk krav om beskyttelse av de sårbare.

MYNDIGHETENE ER FORPLIKTET, ikke bare til å gi informasjon, men til å utvikle en etisk robust informasjonspolicy om risiko. Den må ikke bare informere, men fokusere mer på dialog (toveiskommunikasjon), være oppmerksom på at forskjellige folk har forskjellige behov, og være spesielt sensitiv i forhold til sårbare grupper som gravide og barn. Det er viktig at forskere gir det beste estimatet av risiko, men samtidlig er åpen om usikkerhet og debatt rundt forskningsresultater. Man må være oppmerksom når det gjelder fordeling av risiko og nytte i samfunnet, og ikke bare fortelle om risikoen, men også om hvordan folk kan redusere risiko og øke personlig kontroll. Å stemple en mor som irrasjonell fordi hun er redd for at barna kommer til å utvikle kreft i skjoldbruskkjertelen, er en arrogant og gammeldags form for risikoforvaltning. Myndighetene har i stedet en etisk plikt til å kommunisere med de som er berørte på en måte som viser respekt for deres informasjonsbehov. FAKTA Forskningsdagene arrangeres fra 22. september- 1. oktober i regi av Norges forskningsråd. Under festivalen presenterer over 1000 arrangementer forskning på utradisjonelt vis over hele landet. Hovedtema er etikk og også Ibsen-jubileet markeres mange steder. Dagbladet trykker en serie kronikker som belyser forskningens rolle. Tidligere kronikker: 22.9: Arvid Hallén: Kritisk kunnskap om klimaendringer. 23.9: Leif Magne Vollan: Upopulær forskning. 25.9: Ragna Matea Jensen: Lovfestet moral. 26.9: Øystein Hov: Værforholdene i Barentshavet. 27.9: Anne Rose Holmen: Retten til å være taus.