Risikofylt bistand

Land og stater som ikke fungerer økonomisk, politisk eller sosialt er en fare for innbyggerne og for omverdenen. Derfor ønsker Norge å gå i front ved i enda sterkere grad å bruke bistand som virkemiddel i arbeidet med fred og statsbygging i såkalte sårbare stater. Det palestinske området, Sudan og Afghanistan er eksempler på sårbare stater som allerede får mye norsk bistand. Liberia og Burundi er ferskere eksempler på sårbare land hvor Norge øker engasjementet.

I Ei tid da det ropes på synlige resultater av norsk bistand, er det modig av norske politikere å satse så store ressurser i land der sjansen for fiasko er stor. Sjansen for at innsatsen skal resultere i fungerende stater i overskuelig framtid, er mye mindre enn risikoen for å mislykkes. Likevel er jeg sikker på at det er riktig å satse, fordi premien blir gigantisk hvis vi kan bidra til at de sårbare statene lykkes: Når en konflikt unngås, når noen statlige helsetjenester når de fattige, når korrupsjonen begrenses, når dyktige politikere og embetsmenn får mulighet til å vise hva de kan, osv.

Det er åpenbart riktig å vise solidaritet med befolkningen som må betale prisen for å bo i land som ikke fungerer. Millioner av mennesker lever med en uakseptabel mangel på framtidsutsikter, uten frihet og ressurser til å kunne velge sin egen framtid. Det er riktig for vår egen del. Hvis vi lykkes vil terrorfaren sannsynligvis gå ned, flyktningstrømmene bli mindre, narkotikatrafikken redusert, og noen naturressurser bevart. Og så er det god økonomi: Forebygging er langt billigere enn opprydding etter krig, epidemier og økologiske sammenbrudd.

Alt utviklingssamarbeid er befattet med stor risiko. Og risikoen blir større jo mer ute og kjøre landene vi skal hjelpe er. Det som omtales som sårbare stater er ofte veldig ute og kjøre på mer enn ett vis. I tillegg til politisk vanskjøttet og svakt styresett, sliter de blant annet med utstrakt fattigdom og undertrykking, konflikter med rot i religion, etnisitet, territorier og naturressurser som åpner store muligheter for korrupsjon og annen bandittvirksomhet.

Internasjonalt er det økende enighet om at sårbare stater står overfor spesielle utfordringer. Etter norsk press har OECDs utviklingskomité vedtatt ti relativt enkle, men gode, prinsipper for hvordan det internasjonale samfunnet kan bidra til å hjelpe nasjonale krefter til å bygge legitime, effektive og robuste statlige institusjoner. Prinsippene dreier seg blant annet om å se realistisk på den vanskelige situasjonen i den sårbare staten og ikke stille krav eller satse ressurser i forhold til en drømmesituasjon eller en spesiell ideologisk modell.

De sårbare statene må få følge sine egne veier til utvikling og ikke få trædd våre oppskrifter på samfunnsbygging ned over hodet. Det er lokal politikk og lokale makthavere som er hoveddrivkreftene i statsbyggingen i sårbare stater. Det viser situasjonen i Irak, Palestina, Afghanistan og Somalia ganske brutalt. Dette kan vi like eller mislike, men vi må like fullt ta det innover oss når vi skal finne ut hvordan vi kan bistå. Likeledes må vi ta innover oss at det i verdens giverland er mange med egeninteresser knyttet til lokale forhold i sårbare stater – geopolitiske egeninteresser som har innflytelse på giverlandenes politikk og tilnærming. Her er Norge ikke noe unntak.

Hovedfokus skal være på fattigdomsbekjempelse og statsbygging. For ofte har bistanden til sårbare stater fokusert kun på humanitær bistand for å dekke nødvendige behov, uten å ta hensyn til at slik hjelp er kortsiktig og kan føre til oppbygging av parallelle systemer som kan undergrave statsbyggingen.

Vi skal være tydelige på at ikke-diskriminering er basis for alle inkluderende og stabile samfunn. Lett å si for oss, men ikke like lett å følge opp i samfunn som har flere hundre år gamle tradisjoner for diskriminering av for eksempel kvinner eller kasteløse. Det er ikke umulig å gjøre noe med diskriminerende praksis. For eksempel går det nå et par millioner jenter på skolen i Afghanistan. Det ville vært utenkelig for seks år siden, da Taliban relativt uforstyrret av det internasjonale samfunnet praktiserte sitt meningsløse styresett som blant annet forbød jenter å gå på skole.

Vi må være klare over at bistand utenfra kan gjøre mer skade enn gagn, spesielt i sårbare stater. Vi må unngå at velmente tiltak fører til at urett og ulikhet forsterkes eller at skjøre samfunnsstrukturer kommer i ubalanse.

Vi må hindre at internasjonale givere og frivillige organisasjoner løper i beina på hverandre og uavbrutt krever rapportering i et utall ulike formater. Selv land med relativt god kapasitet i statsforvaltningen kan ha store problemer med å forholde seg ryddig til mange givere samtidig som de skal prøve å administrere landet. Sårbare stater har knapt kapasitet i statsadministrasjonen i det hele tatt, og er ofte sjanseløse i møtet med kravene fra det internasjonale bistandsbyråkratiet. Vi må bidra til at landene får økt kapasitet til å administrere landet. Vi må ikke kreve at kapasiteten skal brukes til å tilfredsstille våre behov for gode rapporter.

Blant OECDs prinsipper er også erkjennelsen av at vi må handle raskt når sjansen byr seg, og samtidig være langsiktige nok til å gi suksess en sjanse. Vi må kombinere politisk dialog med bistand, investeringer og handel, der det er mulig. Vi må være fleksible og villige til å ta sjanser, samtidig som vi må være tålmodige. Da må vi også tåle at det av og til går fortere bakover enn framover. Sånn har nok Erik Solheim ofte følt det i sin langvarige, uvurderlige rolle som fredsmekler i Sri Lanka.

Alt dette er prinsipper og arbeidsmåter som norsk bistand har jobbet etter lenge, og som vi har god kompetanse på å håndtere. Det er kanskje den beste grunnen til at det er riktig av Norge å gå foran i arbeidet med å bruke både humanitær og langsiktig økonomisk og faglig bistand for å hjelpe sårbare land. Vi har ikke kapasitet til å være med overalt, men vi har muligheten til å gjøre noen skikkelige forsøk i noen få land. Og så skal vi undersøke behovet for å etablere internasjonale avtaler om godt styresett i sårbare stater, med utgangspunkt i OECDs prinsipper og FNs Fredsbyggingskommisjon, hvor Norge har tatt teten med politiske og økonomiske bidrag. Det umulige blir aldri mulig hvis ikke noen tar sjansen på å gå foran.