Rister av latter

Kjell Aukrusts «Flåklypa Tidende» er en ubestemmelig type avis. Den kan i mangt og mye minne om Jacob Hilditchs «Trangviksposten».

Men det er en sosial satire hos Hilditch som er fraværende hos Aukrust. I «Trangviksposten» er humoren besk og bevisst. Der tas personene med buksa nede. Der utleveres menneskets dårskap.

Hos Aukrust har humoren en annen karakter. Den er harmløs, og langt på vei meningsløs. Ingen henges ut til spott og spe i hans avis. Ikke engang dikteren Hallstein Bronskimlet d.a.y. som nå får sin egen bok: «Hallstein. En av de fire store».

Høvding

Denne dikterhøvdingen fra Volda, «Mastetreet frå Sunmøre», har raljert i Aukrusts avis så lenge jeg kan huske. Han skal være født i 1898. Han var nokså uregjerlig som 50-åring. Snart hundre år gammel er han like uregjerlig, men kanskje noe verdigere. Og fortsatt skrivefør og lett på foten. Men han er hevet over tida. I fjor var han på turné. Almanakken på veggen viser 3. mars det året en Bondevik var kulturminister, og en hel Brandy Special kostet kr 38,50. Mobiltelefonen har nådd bygda. Bronskimlet skriver fortsatt med penn og blekk.

Tyngdepunktet i hans diktning er 16 diktsamlinger, som vi får smakebiter fra, samt en «framhaldssoge» om de to små pariaene Hjalte og Guringuten som bor oppi fjellsida. Ko-operativen ligger nedi dalen. «Hev gutane tenkt seg ned på Ko-operativen for å handle gjær og sukker?» Jo, det har de og det gjør de. Gang på gang. Og det er den uendelige historien i et nøtteskall. Og den vet Bronskimlet å utbrodere i retning absurditeten og uleseligheten, på et landsmål brygget på bortglemt dialekt og poetisk patos omhyggelig renset for fremmedord som sprettert og deprimert .

En satan

Slike ord transformeres til Bronskimlets rotekte norsk. Men han har noteapparat. Nå vet vi deprimert er fusrøkjen og sykkel er skræva-rykjle osv. Igjen går tankene til «Trangviksposten» og redaktør Syvertsens hang til fremmedord. Ethvert fremmedord ble omhyggelig og forkjært forklart. Men den ene er ikke mindre provinsiell enn den andre.

«I det jordiske paradis fant ikke gleden utløp i latter,» skrev den franske dikteren Charles Baudelaire. Og det er noe som slår meg når jeg studerer Auk-rusts tegninger. Her er det ingen som ler. Latteren kom til verden med syndefallet, den er knyttet til forstanden og hovmodet. Når Baudelaire lyttet til barnets latter, hørte han en «vordende satan». Redaktør Syvertsen er en satan. Hans latter er rå og skadefro. Han er tenkende i all sin dumhet. Auk-rusts ansikter er uskyldige, alvorlige, forundrede, verdige. De befinner seg i en naturtilstand.

I otta

Men hvorfor ler vi av Bronskimlet? Er Bronskimlet en karikatur? Vi merker blant andre Olav Aukrust (Kjell Aukrusts onkel) synge bakom når Bronskimlet stiller seg opp. Men likevel er han så langt ute i det blå at de parodierte tapes av syne. Så hvorfor ler vi? Kjell Aukrust forteller: under forfatterforeningens jubileumsmiddag (110 år) reiste Gert Nygårdshaug seg opp og deklamerte et dikt av Bronskimlet. «Grønoset lo så han falt av stolen.»

Kjære Kjell. Det var ikke Gert Nygårdshaug. Det var jeg som deklamerte diktet. «Det var det, ja.» Den gale ler så han rister, skriver Baudelaire. Men her er diktet: 12/12 pkt kursiv halvfetEg vakna døgervill ei natt i ottaÅ, Tikka pullaOg stappa kaldgraut i strikkevåttaÅ tikka pulla og fjog og vindfus...For eg i miss innpå Folgefonni?

<B> KJELL AUKRUST:</B> Harmløs humor. Men er den meningsløs?