Ritualer og selvplagere

Da David Duncan holdt sitt foredrag på Statens kunstakademi i forgårs, prøvde den omstridte multikunstneren å trekke paralleller mellom sin betalte likskjending i 1980 og universalgeniet Leonardo da Vincis tabubelagte disseksjoner - som vi kjenner gjennom hans detaljerte anatomitegninger fra slutten av 1400-tallet.

Selv om vitenskapspioneren Leonardo blant annet forsøkte å forstå hvordan kroppen produserte sæd den gang, så virket Duncans sammenlikning av sin «selvplagende» spermutløsning med renessansemesterens forskende holdning lite overbevisende.

  • Duncan forsøkte også med mindre hell å anskueliggjøre en forbindelse fra lesningen av Wilhelm Reichs radikale karakter-analyse i «Fascismens massepsykologi», til sine egne «aksjoner».
En av dem gikk ut på at han maskerte seg, ringte på og skjøt med løskrutt mot intetanende bekjente når de lukket opp i Los Angeles' nattemørke forsteder. For deretter å telefonere de oppskremte personene og fortelle dem sammenhengen. Dette for at de gjennom følelsesspennet fra angst til sinne skulle få en «amazing» opplevelse. Metoden gir snarere assosiasjoner til tortur enn psykoanalytisk nedbrytning av det Reich betegnet som et deformerende «karakterpanser».

  • Det er derimot ikke vanskelig å se sammenhenger mellom Duncans drastiske prosjekter og østerrikeren Reichs landsmenn - de såkalte Wieneraksjonistene på 60-/70-tallet.
Mot en bakgrunn av (fortsatt) fortrengt fascisme og katolsk kultur ville disse kunstnerne utfordre et bigott borgerskap og en konservativ kunstverden med manifestasjoner som ikke lenger skulle «gå omveien via maleriet». Det begynte i 1962 med aksjonen «Blodorgelet», iscenesatt av Otto Muehl og Hermann Nitsch. Aktørene var først murt inne i en kjeller som de etter ei tid brøt seg ut av, for deretter med ekspressive eksesser å partere og korsfeste en på forhånd slaktet lammeskrott.

  • Wieneraksjonismen fortsatte dels i samme orgastisk-rituelle spor, og kom flere ganger i konflikt med politiet.
En av de involverte, Günther Brus, måtte dessuten dra i eksil for å unndra seg fengselsstraff. Omkring en annen, Rudolf Schwarzkogler, oppsto myten om at han tok sitt liv i kunstens navn gjennom selvkastrering. Sannheten var at psykisk nedbrutte Schwarzkogler falt eller kastet seg ut av soverommet hjemme. Den dandyaktige esteten hadde heller ingen hang til selvplaging, og ofte poserte en drastisk utstaffert venn på fotografiene som myten om selvmordet sprang ut fra.