Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Rituelle bånd

En ny nasjonal seremoni skal markere innvilgelsen av norsk statsborgerskap.

VI SÅ DET PÅ KINO.

Fattige, men stolte innvandrere, gjerne fra det gamle Europa, i frihetens eget land, USA. Omsider kom dagen da de med høyre hånd på brystet kunne avlegge troskapsløftet til den amerikanske konstitusjonen, «under God», rette ryggen og tre inn i det forjettede fellesskapet av frie kvinner og menn, som jevnbyrdige. Det var en viktig filmscene, den absolutte happy end. Vår helt var omsider i mål etter alle slags strabaser. Etter fornedrende opplevelser som fremmed med polsk etternavn på stotrende engelsk, uten innpass hos småborgerjentene på high school, nestenkriminell, men reddet i tide, står han der med hånda på hjertet og tilhører likevel den gylne framtida. I hereby declare, mumler han før stemmen stiger og jubelen sprenger i brystet. En gråhåret dommer nikker faderlig, og flagget vaier over rettsbygningen. Musikk. Utenfor venter jenta.

I NORGE HENTER

innvandrerne sitt innvilgede statsborgerskap over disk hos politiet. Vil de feire, er det opp til dem selv. Og det skal det fortsatt være. Regjeringen foreslår å tilby en egen seremoni under ledelse av Fylkesmannen, men den skal være frivillig og ingen plikt, som det er i USA. Dessuten er det ingen fare for at norske skolebarn hver dag må gjenta seremoniellet i form av et troskapsløfte. The Pledge of Allegiance er en amerikansk måte å drille barn til å utvise nasjonalt sinnelag. I disse dager er følgelig trykket stort på seremonier som understreker borgernes synlige lojalitet til den amerikanske hypermakten. Avvikere stikker seg tilsvarende faretruende ufordelaktig ut som antiamerikanske. Av dette kan vi lære at statsborgerskap som demokratisk rettighet ikke bør tildeles innpakket i høystemt nasjonalisme, verken i Guds eller nasjonalstatens navn.

VI TRENGER SEREMONIER

til å markere overgangene i livsløpet, men det sekulariserte samfunnet er blitt fattige, på dem. Innvandringen til Norge har dessuten stort sett handlet om å se problemene ved at noen får bli, mens det gjelder å få flertallet av asylsøkerne ut, ikke det høytidelige og forpliktende i at nye landsmenn ønsker å dele statsborgerlige rettigheter og plikter med etniske nordmenn. Derfor er det tegn på en nødvendig normalisering at regjeringen ser behovet for ritualer som kan forankre et nytt statsborgerskap til statsmakten som en del av vår nasjonale og europeiske form for demokrati.

MANGE HAR ØNSKET

å knytte statsborgerskap til bestått prøve i den norske levemåten. Problemene er flere fordi samfunnskunnskap må læres så tidlig som mulig. Dessuten skal ikke statsborgerlige rettigheter innvilges på bakgrunn av ferdigheter. Familiegjenforente innvandrerkvinner kan isolere seg bak lukket dør hos familien, uten nettverk, språk og kvalifikasjoner som gjør dem egnet til å delta i samfunnet utenfor som selvstendige mennesker. Vi trenger bedre integreringsmetoder. Men også nye ritualer som knytter nye statsborgere til et samfunn der likestilling, ytringsfrihet og menneskeretter gjelder. Det er verken nasjonalisme eller svada.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media