RIVING: I 2008 måtte brannvesenet rive taket av Vinderen-bygningen som da hadde brent i halvannet døgn. Næringsbygget huser blant annet Jeppes Kro og er et landemerke i bydelen. Foto: Carl Martin Nordbye / Scanpix
RIVING: I 2008 måtte brannvesenet rive taket av Vinderen-bygningen som da hadde brent i halvannet døgn. Næringsbygget huser blant annet Jeppes Kro og er et landemerke i bydelen. Foto: Carl Martin Nordbye / ScanpixVis mer

Riv Vinderen!

Det er ikke en menneskerett å bo med villa og hage i sentrum av en europeisk hovedstad.

Debattinnlegg

Oslo trenger opp mot hundre tusen nye boliger i årene som kommer. Hvordan skal vi klare det? Det enkle svaret er; ved å bygge mer by og mindre forstad. Men det er ikke akkurat slik utviklingen ser ut til å gå.

Mye av det som i dag bygges i Oslo er fortsatt ren forstadsbebyggelse - eneboliger, rekkehus og frittstående blokker. Det vil i praksis si boligområder både uten tilstrekkelig vekt på utforming av det offentlige rom, helt nødvendige funksjoner som næring, handel eller småindustri, og uten gode løsninger for kollektivtrafikk og annen infrastruktur. Dette øker behovet for biltrafikk, sprersprer byen tynt utover og øker presset mot markagrensa. Plan- og Bygningsetaten godkjenner dette, og de store utbyggerne bygger. Diskusjonene raser og under den pågående konferansen Oslo Urban Arena inviterer arrangørene til paneldiskusjon nettopp med tittelen «100 000 nye boliger. Hvordan?».

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Byer er én av løsningene på miljøutfordringen. Folk i by har halvparten av CO2-avtrykket til innbyggerne i forstaden. Jo flere ting du kan gjøre i ditt nabolag, desto mindre grunn til å kjøre bil. Mer gåing og sykling gir i tillegg bedre helse!

Bokvalitet handler like mye om hvordan vi opplever byen og nabolaget som hvordan leiligehten ser ut. Det nytter lite å bo i en strøken leilighet i et ubrukelig nabolag.

Byer er i kontinuerlig utvikling. Roma begynte som de fleste byer med en gruppe landsbyer som har jobbet med fortetting og kvalitet siden. Det å få plass til 100 000 nye boliger i Oslo er virkelig ikke et spørsmål om plass, men heller om politisk vilje til å ta noen tøffe beslutninger. Skal vi ikke rive Vinderen og bygge by der? Da kan vi få plass til 30 ganger så mange innbyggere på det samme arealet.

Men tetthet er ikke nok. Hvordan vi fortetter er like viktig. Vi må utvide byen og bygge videre på bystrukturen, fremfor å lage forstadsprosjekter med høy utnyttelse. De gir fremdeles ingenting tilbake til felleskapet. Byens offentlige rom og møteplasser som gate, plasser og parker skaper ikke seg selv. De er et resultat av alle enkeltprosjekter som støtter oppunder våre fellesrom og skaper vegger og gulv i byen. Derfor må utbyggerne se utover egen tomt og gå fra å være eiendomsutviklere til å delta som byutviklere. Det forplikter og må kreves at alle prosjekter gir noe tilbake til byen.

København er bygget dobbelt så tett som Oslo - og Paris seks ganger så tett. Studier viser at jo større tette byer er, jo mer kreative og skapende er de. Folk møtes mer og utveksler oftere ideer. Dette er viktig å huske på når Oslo skal konkurrere globalt om de kloke hodene.

Boligen vår er bare en liten del av opplevelsen av det å bo. Bokvaliteten handler vel så mye om nabolaget, trygghet og byens liv og bruk. Tetthet må til for å skape gode byrom som gater, plasser og parker, men også flere å dele strukturkostnadene på. Uten tetthet blir byggene bare kasser på et jorde og vi klarer ikke skape en byvev. Det er egentlig veldig lite by i Oslo, men veldig mye forstad, eneboliger, rekkehus, punkthus etc. Dette skaper ikke gode byrom og slik får vi dårligere bykvalitet.

Forslaget til Kommunedelplan for Oslo mot 2030 legger opp til at byen skal fortettes og konsolideres, innenfra og ut. Dette er etter mitt skjønn det eneste riktige. Vi må gradvis utvide byen og transformere forstedene til by. Noen forsteder bør tas vare på som historisk gode områder, for eksempel Kampen og Rodeløkka som tidligere lå på landet, men som nå er vevet inn i byen. Noe kan transformeres som Vulkan og Nydalen, noe bør rives og noen ting bør rett og slett tas vare på som friksjon for byutviklingen. I gårsdagens Dagbladet argumenterte byantikvaren for at boligkrisen verken bør løses ved rivning av historisk bebyggelse eller ved to ekstra etasjer i strøksgater. Byantikvaren må erkjenne at byen vil vokse, og bidra til at det gjøres på best mulig måte. Alt som er gammelt kan ikke være like viktig. De må prioritere hva som skal bevares for ettertiden, hva som kan transformeres og hva som kan rives, basert på en kommuniserbar strategi.

Hvordan skape tetthet og by med kvalitet? Om et bygg er 5 eller 8 etasjer er mindre viktig enn hva som foregår på bakkeplan. Vi mennesker oppfatter uansett stort sett de to nederste etasjene og byrommene mellom dem. Tetthet skaper trygghet i by, om det gjøres riktig. Det er mange måter å fortette på. Tett og lav, høyt eller som Vancouver; ja takk begge deler. Der har de lave kvartaler på 5 etasjer mot gaten, med tårn i senter.

Når byen blir tettere, blir arealenes utforming viktigere og derfor må de utvikles med kvalitet og kompetanse. Byantikvarens utsagn om at «To etasjer kan ta mye sollys» er ikke nødvendigvis riktig. Når vi vet at 80 prosent av lyset i leiligheter uansett er indirekte, blir fargen på nabobygget viktigere enn høyden. Dessuten må alle takene tas i bruk som viktig uteplass og det vil jo gi masse nytt lys til beboerne. Ikke minst gir høyere tetthet også bedret prosjektkvalitet, ved at byggeprosjektenes økonomi blir bedre. Vi må velge kvalitet fremfor kvantitet.

Alle er tilsynelatende opptatt av godt byliv. Skal vi lykkes i å skape det, må vi bygge tett. Hvis ikke, får vi heller ikke nye 100.000 gode boliger i Oslo.

KOMMENTARFELTET BLE DEBATTLEDET AV TERJE MOSNES.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook