Anmeldelse: Khalid - «Free Spirit»

River hjertet ut av brystet

Khalid legger på plass de manglende brikkene med andrealbumet «Free Spirit».

Foto: RCA
Foto: RCAVis mer

«Free Spirit»

Khalid

5 1 6

RnB Pop

Plateselskap:

RCA Records / Sony Music

«En frisinnet musikalsk formel som fungerer på alle plan.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Etter å ha nærmet seg både musikalsk og kulturelt utdatering, pustet en ny og alternativ generasjon liv i R&B-scenen rundt begynnelsen av 10-tallet – inkludert endringene dette også innebar for sjangeren.

I likhet med de fleste andre musikktyper er rammene ikke lenger like tydelige som før. I tilfeller som Frank Ocean og Solange har dette betydd en markant kreativ utvikling. Samtidig er det også mer enn nok av eksempler på artister som har vannet ut sounden i møtet med fristende pop-crossover.

Texas-sangeren Khalid er en av senere års nykommere som på papiret er «R&B», men like lett svarer telefonen når Martin Garrix, Marshmello eller Imagine Dragons ringer. Til tider har resultatet derfor også blitt deretter.

Hans unge alder var dessuten en annen faktor for den sprikende låtkvaliteten. Tydelig merkbart på 21-åringens uforløste debutalbum «American Teen» (2017), som ble sluppet da han var nettopp det.

Det klassiske eksempelet på at det gjerne lønner seg å vente til man er helt klar.

Heldigvis var den utviklingen noe vi ikke var nødt til å vente så veldig lenge på. Allerede i fjor høst ga unggutten fra seg konkrete tegn på etterlengtet modning. EP-en «Suncity» huskes kanskje ikke som noen oppsiktsvekkende utgivelse, men viste hvordan Khalid var i ferd med å knekke melodiske koder på låter som «Saturday Nights» og utsøkte (Stargate-produserte) «Better».

Derfor er det spesielt hyggelig at nettopp disse to godbitene nå har fått bli med videre på oppfølgeren «Free Spirit».

Ferdig marinert gjennom to år av både privat og låtskriver-messig erfaring, starter albumet like så godt med å skjære hjertet ut av brystet på åpningssporet «Intro». Et sårt plaster som tydeligvis måtte rives brutalt av før resten av skiva kunne begynne.

Og gudene må vite at vi alle har vært der. Livsfarlig forelskelse som fort går fra deilig bekreftelse til bitende usikkerhet («I feel heaven when you're here with me / I feel hell every time you leave … [ ] … I hoped we would never make it this far / But now I gotta find my worth»).

Den relaterbare klumpen i halsen av en låt sparker i gang «Free Spirit» sin fabelaktige første halvdel, hvor Khalid konsekvent understreker sin musikalske modningsprosess.

«Bad Luck», «My Bad» og den nevnte, «Let Me Love You»-kanaliseringen «Better» er emosjonell R&B på sitt ypperste, og preges både av en grunnmunn bygget på Usher, Chris Brown, Ne-Yo og Mario samt en umiskjennelig moderne vri.

Et eller annet sted mellom Disclosure-produserte «Talk», Stargates gospelorgel-masserende retur «Right Back» og John Mayer-assisterte «Outta My Head», beveger vi oss derimot bort fra arven etter nevnte R&B-helter. Idet hovedpersonen tar steget ut i tittelsporets åpne landskap av kassegitar og poetisk frihetslengsel, er det med et åpenbart frieri til mer strømlinjeformede radiobølger.

«Bluffin’» lefler riktignok både med inspirasjon fra D’angelo og Frank Ocean, mens «Twenty One» og alvorspraten «Alive» («Shouldn’t have to die to feel alive») har blitt vel så konstruert for et mer mainstream poprock-publikum.

Og er det forresten bare jeg som hører Keanes «Everybody Changing» i sistnevnte?

De sjangerflytende tendensene til tross, er det egentlig bare «Heaven» som føles unødvendig her, før «Saturday Nights» setter punktumet for et album som ganske uventet klarer å holde på oppmerksomheten gjennom hele 17 låter.

Pop, R&B eller hva enn man vil kalle det, Khalid har utvilsomt funnet seg til rette i en frisinnet musikalsk formel som fungerer på alle plan.

.