Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

KOMMENTARER

USA i krise:

River landet i to

Det som skjer i USA i 2020 sammenliknes stadig oftere med kaosåret 1968. Men det kan bli enda verre enn den gang.

USA I OPPRØR: Også i 1968 ble gatene fylt av demonstranter som hadde mistet troen på at det amerikanske systemet kunne føre frem. Hva er likt og ulikt mellom da og nå? Foto: AP Photo / Wong Maye-E / Scanpix.
USA I OPPRØR: Også i 1968 ble gatene fylt av demonstranter som hadde mistet troen på at det amerikanske systemet kunne føre frem. Hva er likt og ulikt mellom da og nå? Foto: AP Photo / Wong Maye-E / Scanpix. Vis mer
Kommentar

INTERN KOMMENTAR: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

USA knaker i sammenføyningene. Det er ikke første gang. Denne uka, med opptøyer i alle de store amerikanske byene, der amerikanerne kan sitte og se på politiet som gyver løs på frustrerte demonstranter, har fått mange til å tenke på 1968, et av de mest stormfulle åra i USAs historie. Det var også et år da undertrykket raseri og frustrasjon sprutet fram og normale kjøreregler ble satt ut av spill, da maktesløsheten mange følte i møte med myndighetene fikk utløp i gatene. Et spørsmål er om det som skjedde i 1968 kan gi noen bedre forståelse av det som skjer i 2020.

På en måte var det som skjedde i 1968 et spesifikt amerikansk kaos. Det var store motsetninger mellom dem som hadde følt seg hjemme i Eisenhowers sedate og pyntelige USA, og de som opplevde at det var en verden der de ikke ble regnet med og ikke var fri: Svarte amerikanere, unge idealister, kvinner som ville leve andre steder enn bak det hvite stakittgjerdet. John F. Kennedys valgseier hadde gitt håp om en ny og bedre verden, borgerrettighetslovene som ble undertegnet i 1964 var resultatet av svarte amerikaneres lange og harde kamp for likeverd.

Men så var det som om verden ikke ble bedre likevel. Kennedy ble skutt i Dallas, den systematiske rasismen vedvarte. På nyåret i 1968 ble amerikanerne drevet tilbake i Vietnam, av den såkalte Tet-offensiven, og krigen som slukte flere og flere liv ble stadig mer sett på som en dødelig bløff. I april ble borgerrettighetslederen Martin Luther King jr. skutt og drept, i juni skjedde det samme med Robert Kennedy, etter at han hadde tatt ledelsen i de demokratiske primærvalgene.

For den som ønsket seg progressive forandringer i USA, som hadde trodd på reformene og framskrittene, så det stadig mørkere ut: Amerikanere ble fremdeles undertrykket hjemme og drept i andre land, og det var umulig å få til endringer og utskiftninger på de etablerte måtene. Under demokratenes landsmøte i august, da visepresident Hubert Humphrey ble valgt til presidentkandidat, var gatene utenfor fulle av ropende demonstranter.

MINNESTED: George Floyds bror Terrence Floyd, hadde et klart budskap da han snakket til folk ved brorens minnested i Minneapolis. Video: AP. Reporter: Elias Kr. Zahl-Pettersen Vis mer

Det er mye her som kan minne om 2020. Håpet som var et sentral del av Barack Obamas valgkamper og presidentperiode fikk følge av en hard reaksjon og en etterfølger som har satt seg fore å utslette alt forgjengeren fikk til. Mordet på George Floyd blottstiller et land som dreper sine egne unge menn, og der myndighetene verken kan eller vil sette en stopper for det. Da som nå må amerikanerne også takle en økonomisk krise og en epidemi på toppen av de sterke spenningene i samfunnet; da som nå kan de la seg atsprede av en rakettoppskyting før det som skjer på bakkeplan igjen legger beslag på oppmerksomheten.

Men dette er også en generell historie om hva som kan skje når motsetningene blir for store i et samfunn. Det blir en voldsom, synlig konflikt mellom det radikale og det konservative. På den ene siden står de som opplever at status quo er uutholdelig: Noe må skje! Det må bli bedre! På den andre siden står de som frykter det ukjente mer enn det bestående: Vi må passe på det vi har! Det kan bli verre! Den siste gruppen er ofte de som ikke har kjent de strukturelle urettferdighetene på kroppen, og som ikke har grunn til å føle seg truet av systemet så mye som av protestene mot systemet. Slike situasjoner skaper store muligheter for den som kan være en troverdig representant for lov og orden.

I valget i 1968 klarte ikke Humphries å hamle opp med republikanernes Richard Nixon, som kjørte hardt på at han representerte en retur til det normale og stabile. De siste dagene har Donald Trump lånt retorikk fra nettopp Nixon, blant annet i appellen til den «tause majoriteten», for å framstille seg selv som en forkjemper for et bredt og fredselskende folk, som står opp mot uromomentene i utkanten. Den Trump minner mest om, er kanskje likevel ikke Nixon, men George Wallace.

Wallace var den tidligere guvernøren av Georgia som også stilte som presidentkandidat i 1968. Han var åpent rasistisk og vant i fem av sørstatene, nok til å sikre at Humphreys tap mot Nixon ble ydmykende stort. Wallace brukte megafon der Nixon brukte hundefløyte. Han fikk sine velgere til å frykte for at livet deres ville bli ugjenkallelig forandret dersom ikke opprørsbevegelsene ble slått hardt ned.

Kanskje er det dette Donald Trump har i mente når han får jaget vekk demonstranter med tåregass og hausser opp krigsretorikken på Twitter. Men det er en betydelig forskjell på ham og både Nixon og Wallace. Trump er ikke lenger noen outsider, han er den ansvarlige øverstkommanderende.

I likhet med så mange populister fortsetter han å snakke som om han er opposisjonen når han er i posisjon, og prøver å framstille det som om han fremdeles kjemper mot en etablert maktinstans, i mediene og i byråkratiet. Kjernevelgerne hans deler dette verdenssynet helt og holdent, men det er ikke de som avgjør valget. Han vil ikke nødvendigvis lykkes med samme framgangsmåte som en Nixon eller en Wallace.

En annen forskjell, som den politiske kommentatoren Ezra Klein har pekt på, kan gi større grunner for pessimisme. Klein har skrevet om hvordan frustrasjonene i 1968 var mer knyttet til det politiske miljøet som sådan, der demokrater og republikanere inngikk sine kompromisser i en ganske konsensuspreget boble der stemmene fra bakkeplan ikke klarte å trenge gjennom. Nå er landet i større grad delt i to blokker, som er atskilt politisk, sosialt og kulturelt, og som har alt å tjene på å hausse opp motsetningene seg imellom. Det vertikale skillet har blitt viktigere enn det horisontale skillet, og det er denne linjen som kanskje enda mer enn den gang truer med å rive landet i to.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!