FRA PASTELL TIL NEON: «Riverdale» har DNA fra både Beverly Hills 90210 og Twin Peaks. At både Luke Perry (Dylan i «90210») og Mädchen Amick (servitøren Shelley i «Twin Peaks») spiller foreldre her er neppe tilfeldig. Foto: Netflix
FRA PASTELL TIL NEON: «Riverdale» har DNA fra både Beverly Hills 90210 og Twin Peaks. At både Luke Perry (Dylan i «90210») og Mädchen Amick (servitøren Shelley i «Twin Peaks») spiller foreldre her er neppe tilfeldig. Foto: NetflixVis mer

«Riverdale» burde gi brekninger. Problemet er bare at den er veldig bra

Gode tv-serier kan komme fra hvor som helst.

«Ikke alle kan bli en stor kunstner, men en stor kunstner kan komme fra hvor som helst,» forteller animasjonsfilmen «Rottatouille» oss.

Dere vet, den om kloakkrotta som blir gourmetkokk.

Og akkurat som at selv tegnefilmer kan gi livsvisdom, trenger ikke gode tv-serier ha skyhøye budsjetter, tilhøre en anerkjent sjanger, eller unnfanges hos HBO.

For den som er villig til å lete er det kvalitet å finne i det som på overflaten er lett å avfeie.

Fra pastell til neon

På papiret virker «Riverdale» som søppel. I USA sendes den på trashkanalen The CW, mest kjent for «Top Model» og «One Tree Hill». Den er basert på den utdaterte tegneserien «Archie» (han prektige tenåringen med rutenett i håret), oppgradert i «mørk og hardbarka» ham. Sånt som tonedøve kanalsjefer ber om for å virke hippe.

En kombinasjon som burde gi brekningsfornemmelser.

Problemet er bare at serien er bra. Veldig bra.

Archies pastellfargede Riverdale har fått en ulmende undertone av ubehag som vitner om at alt ikke er som det skal bak forstadsfasaden. Tenåringsintriger à la «Beverly Hills 90210» foregår plutselig i «Twin Peaks». Det drypper atmosfære fra hvert neonbelyste bilde.

Jeg kan ikke huske å ha sett en så tiltalende fargepallett siden «Hannibal».

Også er den vellaget. I motsetning til høystatusserier kan den ikke gjemme innholdsløshet bak et skinn av kredibilitet, men må kjempe for vår gunst ved hjelp av ekte historiefortelling og tydelige, medrivende karakterer. Nettopp fordi den er så lett å avfeie. At den våger noe så umoderne som å omfavne sjangerkonvensjonene sine hjelper også.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Over sin vektklasse

Men «Riverdale» er ikke det eneste hos CW som bokser over sin vektklasse.

«The 100» ser på overflaten ut som en gjeng postapokalyptiske tenåringsfrisyrer som leker «Fluenes Herre», men er moralsk utfordrende scifi på nivå med «Westworld» og «Battlestar Galactica», med et rollegalleri som lever like utrygt som det i «Game of Thrones».

«Crazy Ex-Girlfriend» er noe så uopphøyd som en sitcom-musikal. Jeg har for lengst gitt opp å prøve å forklare ikke-troende hva musikalens iboende appell er (sanginnslagene er en snarvei til total emosjonell innsikt! På en måte som vanlig dialog ALDRI kan– å, bare glem det. Enten skjønner du det, eller så skjønner du det ikke.), men kanskje denne kan omvende deg via foregangseksempel. Den stereotypiske «gærne eksen», (her: en emosjonelt ustabil advokat som flytter fra New York til en drittby i California for å være nære eksen fra leirskole i tenårene), er utgangspunkt for en nådeløs, men empatisk behandling av privilegert narsissisme og trange kjønnsroller, pakket inn i knallsterke humorlåter.

Hva mer kan man be om?

Løvetannsserier

Så behold dine blankpolerte gullkalver og klesløse seriekeisere. Jeg velger meg løvetannsseriene. Ingen kan overbevise meg om at det er mer å lære om renkespill og korrumperende makt av «House of Cards» enn av «Paradise Hotel».

Og du trenger ikke se lenger enn til Marienlyst for å finne enda en fjortisserie som viste seg å ha langt mer å by på enn man først skulle tro.

For det dreier seg ikke om hvor historiene kommer fra.

Det dreier seg om at de er gode historier, godt fortalt.

(Alle tre seriene er tilgjengelige i Norge på Netflix.)