Riving er også kultur

Som kjent åpner Regjeringens proposisjon om ny opera på Vestbanen for at fredningen av lokalstasjonsbygningen kan oppheves.

Som ventet har Riksantikvaren uttalt seg negativt om forslaget, først på et åpent møte i Oslo Arkitektforening, deretter i en radiodebatt med undertegnede og nå sist i Dagbladet, fredag 3. april. At Leif Anker i fortidsminneforeningen støtter Riksantikvarens synspunkter i sin kronikk 15. april overrasker heller ikke.

Jeg forstår Riksantikvarens frustrasjon, men reagerer på den omtrentlighet i omgangen med fakta som preger avisoppslaget. Det skrives konsekvent om å rive Vestbanen eller Vestbane-bygningene, og Riksantikvaren er «dypt bekymret for at politikerne kan komme til å oppheve vedtaket av 1994 om å frede hovedbygningen og lokalstasjonen på Vestbanen». La oss ha én ting klart, proposisjonen har bare foreslått å oppheve fredningen av lokalstasjonen, bygningen som ligger nærmest Aker Brygge. Hovedbygningen, den som vender ut mot Rådhusplassen, skal bli stående. Når Riksantikvaren gir inntrykk av at også fredningen av denne bygningen er foreslått opphevet, mobiliserer han opinionen på falskt grunnlag.

Det er ikke for å få større tomt det er foreslått å oppheve fredningen av lokalstasjonen, slik både Riksantikvaren og Anker gir inntrykk av. Innpassing av viktige offentlige bygninger i bystrukturen er imidlertid mer enn et spørsmål om tomtestørrelse. Tomten til Konserthuset var også stor nok. Men alle er enige om at bygningens inneklemte beliggenhet, uten noen skikkelig eksponerende fasade mot sentrale gateløp i byen, er uheldig. Man ønsker ikke at Operaen skal lide samme skjebne, og adgangen til å rive lokalstasjonen er gitt for å se hvilke kvaliteter en større fasade mot og bedre kontakt med det viktige byrommet mellom Rådhuset og Akershus kan gi.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette momentet bør også ha interesse for Riksantikvaren. Da han i 1992 la fram forslaget om fredning av Vestbane-bygningen, het det i saksframlegget at det «ikke (er) likegyldig hvordan en hovedstad visuelt presenterer seg. Særpreg og egenart er vesentlige kvaliteter». Å gjemme bort viktige kulturinstitusjoner er selvfølgelig også et særpreg, men neppe en kvalitet å briske seg med for en hovedstad.

Riksantikvaren har rett i at det er en utfordring å kombinere gammelt med nytt. Det handler, som han sier «om å ta et byplangrep», og prosjektering av en opera på Vestbanen er i så måte ingen ny problemstilling.

Hovedbygningen alene vil by konkurransedeltakerne på tilstrekkelige utfordringer, men likevel er det sannsynlig, som Riksantikvaren framholder, at en rekke arkitekter vil se det som en utfordring å innlemme begge de gamle bygningene i operaen. Derfor vil vi antakelig få en rekke konkurranseforslag med lokalstasjonen bevart. En bredt sammensatt jury vil da kunne avgjøre hvorvidt dette er et vellykket byplangrep eller om lokalstasjonen hindrer det grepet som gir den beste løsningen, både for Operaen og for byen. Hensikten med å oppheve fredningen av lokalstasjonen er å sikre at det beste prosjektet kan bli realisert. Og det bør skje før konkurransen for at deltakerne skal vite at de ikke er diskvalifisert i utgangspunktet dersom de baserer løsningen på at lokalstasjonen blir revet.

Opphevingen av fredningsvedtaket betyr imidlertid ikke at det er vedtatt riveplikt. Dersom vinneren har integrert lokalstasjonen i sitt forslag, blir selvfølgelig bygningen stående.

Riksantikvaren mener at forslaget om å oppheve fredningen er pinlig, og Anker peker på at det ikke er kommet til nye momenter siden fredningen ble vedtatt. I høringsrunden forut for vedtaket gikk Kulturdepartementet, Oslo kommune ved Plan- og bygningsetaten og Park- og idrettsvesenet, Statsbygg og Oslo Arkitektforening mot fredningsforslaget, og ba Riksantikvaren utsette behandlingen. De ønsket alle å se fredningen i sammenheng med utnyttelsen av tomten, for eksempel til en ny opera.

Riksantikvarens lakoniske svar på denne unisone anmodningen var at «andre samfunnsmessige interesser knyttet til bruken av arealet må underordnes og tilpasses bevaringen av bygningsmiljøet». Dette utsagnet antyder en grunnholdning som Anker formulerer helt eksplisitt i det han slår fast at «Fredning er... et premiss for bruk og tomteutnyttelse».

I spørsmålet om byutvikling på Vestbanen representerer Riksantikvaren en særinteresse, og kulturminneloven står ikke i noen særstilling. Fredning er ikke et premiss, det er et redskap, et virkemiddel som må avveies mot andre virkemidler samfunnet rår over for å legge til rette for en ønsket samfunnsutvikling. Verneverdien av lokalstasjonen må derfor kunne måles mot andre verdier av betydning for samfunnet, i dette tilfellet de kvaliteter som Operaen og byen kan bli tilført ved at bygningen rives.

At proposisjonen åpner for en slik avveining bør ikke overraske Riksantikvaren. For i kommentaren til høringsuttalelsene sier han: «I en totalvurdering skal det også legges vekt på andre samfunnsmessige interesser.» Men dette ble ikke gjort! For med fredningsvedtaket blokkerte Riksantikvaren nettopp for at denne totalvurderingen, den samme som høringsuttalelsene ba om, kunne bli foretatt. Uten noen forutgående drøfting slår Riksantikvaren kort og godt fast at fredningen ikke er «til hinder for en rimelig god og fornuftig utnyttelse av Vestbane-tomtens brukspotensiale». Han forskutterte med andre ord resultatet av en vurdering han selv hindret gjennomføringen av, uten noen form for faglig begrunnelse. Framgangsmåten gjør det vanskelig å tolke fredningen som noe annet enn ren obstruksjon.

Riksantikvaren tok i realiteten på seg rollen som byutvikler, en rolle som embetet aldri har vært tiltenkt og derfor ikke har faglige forutsetninger for å fylle. Slik kompetanse har imidlertid kommunens fagetater, Plan- og bygningsetaten, Park- og idrettsvesenet, og Oslo Arkitektforening hvis innsigelser mot et forhastet fredningsvedtak Riksantikvaren blokkerte. Da, herr Anker, er ikke poenget at det ikke er kommet til nye momenter siden fredningen. Poenget er at de momenter som hele tiden har vært til stede, men som ble satt i parentes av fredningsvedtaket, nå endelig kan bli tillagt den vekt de fortjener.

«Riving er ukultur», lyder den refsende overskriften på intervjuet med Riksantikvaren i Dagbladet. Diskusjonen i kjølvannet av proposisjonen har avslørt uenighet om lokalstasjonens verneverdi, ikke som objekt i seg selv, men i forhold til andre samfunnsmessige hensyn. Og dermed kommer en viktigere uenighet til syne: om selve fredningens funksjon og betydning.

Riksantikvaren er bekymret for at opphevingen av fredningen av lokalstasjonen vil svekke kulturminneloven som viktig redskap i samfunnsutviklingen. Det er en bekymring jeg ikke deler. Den framlagte proposisjonen signaliserer at Kulturdepartementet ser loven som bare ett av flere redskaper som samfunnet rår over, og at de verdier som ligger til grunn for en eventuell fredning må prøves mot andre verdier. Det er blant annet konsekvensene av denne prøving av ulike verdier vi vil få belyst gjennom arkitektkonkurransen på Vestbanen, ved å åpne for at lokalstasjonen kan rives. Å kalle dette ukultur er et stivt stykke polemikk. Det er snarere uttrykk for en annen og bredere forståelse av begrepet kultur.