DØLLT BAND: Cameron Crowes serie om mannskapet på en rocketurné er blitt en halvstekt affære, mener Dagbladets anmelder. FOTO: HBO NORDIC
DØLLT BAND: Cameron Crowes serie om mannskapet på en rocketurné er blitt en halvstekt affære, mener Dagbladets anmelder. FOTO: HBO NORDICVis mer

«Roadies» er som et band uten en eneste hitlåt

Vi bør kunne forvente mer fra mannen bak «Almost Famous» og «Jerry Maguire».

Roadies

3 1 6
29. august
Beskrivelse:

Dramaserie om turnéliv

Kanal:

HBO Nordic

Se alle anmeldelser

ANMELDELSE: Hva i all verden skjedde med Cameron Crowe? «Jerry Maguire»-regissøren, som for femten år siden var et like trygt kort når det kom til smarte, voksne mainstream-dramaer som M. Night Shyamalan var med smarte, voksne mainstream-thrillere, har ikke klart å snekre sammen noe severdig siden «Vanilla Sky» (2001) og en av dette årtusenets aller fineste filmer, «Almost Famous» (2000).

Det var derfor en viss grunn til optimisme da han omsider skulle vende tilbake til sistnevntes verden av rock og turnéliv, et miljø den tidligere musikkjournalisten kjenner ut og inn. Dessverre er resultatet, denne Showtime-serien om en rocketurné fortalt fra roadienes – altså turnémannskapets – synsvinkel, blitt en høyst middelmådig affære.

Jobbfamilie

Det er vanskelig å sette helt fingeren på hvor det har gått galt. De fleste ingrediensene her er på plass. Vi har en Aaron Sorkin'sk "jobbfamilie" av proffer som fikser og mekker i kulissene for sine eksentriske frontfigurer samtidig som de baler med sine egne mellommenneskelige såpeintriger. Vi har et tydelig og avgrenset univers som gir en naturlig dramaturgi – hver episode foregår stort sett på konsertarenaen på konsertdagen. Og vi pirker borti noen interessante og Crowe'ske tematikker om autentisitet versus iscenesettelse, kunst versus kommers, pionertid på hell og at man ikke trenger blodsbånd for å kalle seg en familie.

Halvstekt og inkonsekvent

Problemet er bare at ingenting av dette kjennes viktig, eller i det hele tatt særlig genuint. Der Sorkin på sitt beste klarer å få akkurat det miljøet han skildrer til å fremstå som det viktigste som skjer i verden akkurat da, få hvert valg til å virke skjellsettende, og gjøre selv de teiteste, mest klisjépregede karakterene elskelige, er det her ingen utfordringer roadies'ene møter som virker spesielt vriene, og rollegalleriet er, med et par hederlige unntak (Luke Wilson som aldrende turnémanager, og Astrid S-kloningen Imogen Poots som rotløs ungdom), udefinert og fullt av halvstekte, inkonsekvente figurer med nøttete særtrekk der personligheten deres burde vært.

Det er nesten som om Crowe har glemt hvordan man lager en helstøpt fiksjonskarakter, eller i det hele tatt hvordan man skriver en dramatisk scene (best case scenario her er de vage og urytmiske scenene har fått seg en kraftig trim med klipperomssaksen, worst case er at Crowe har hatt et udiagnostisert hjerneslag), og de mange forsøkene på humor er best oppsummert via en egen minihistorie i serien, der Poots' karakter har fått det for seg at hun er for alvorstung og går rundt og mekanisk forteller vitser i jakt på en latter fra kollegene, men blir møtt av tomme blikk i stedet.

Som et band uten hits

«Roadies» er som et band uten en eneste hitlåt. Den eneste gangen vi nærmer oss noe like minneverdig som John Cusack med kassettspilleren over hodet og Peter Gabriel på full guffe i «Say Anything», Renée Zellweger som sier at Tom Cruise "had me at hello", eller «Almost Famous»-gjengens Elton John-allsang, er mot slutten av tredje episode når Wilson har et emosjonelt, nonverbalt møte med den lokale treffes-en-gang-i-året turnékjæresten sin, og sårheten bak det tiltalende nomadelivet kommer tydelig frem. Men selv dette klarer Crowe nesten å ødelegge med tonedøv emoji-grafikk og en ustemt voiceover (kan noen sende ham link til «Skam» så han kan lære hvordan man visualiserer gripende drama gjennom meldingsutvekslinger?). Når man vet hvor god han en gang var på å snekre sammen saftig dialog og ikoniske øyeblikk er det grunn til å forvente mer enn dette.

Sett på en av de gamle platene hans i stedet.

Anmeldelsen er basert på de tre første episodene.