I NORGE: Roald Dahl på sitt sommersted ved Fevik i 1970. Foto: Knut Bjørnskau / Aftenposten
I NORGE: Roald Dahl på sitt sommersted ved Fevik i 1970. Foto: Knut Bjørnskau / AftenpostenVis mer

Ville blitt 100 år i dag:

Roald Dahl er en av de få forfatterne som kan ramme inn hele livet

Å bli voksen med Roald Dahl.

Kommentar

Det var min første, altoppslukende leseopplevelse. Hjemme i stua til foreldrene mine, ganske seint på kvelden for en liten gutt. De satt i sofaen og så på tv, jeg satt på gulvet og klarte ikke å slutte å lese «Charlie og den store sjokoladefabrikken». Jeg husker det klart, det var nesten som en parodi. Jeg stoppet opp og tenkte: «dette er første gang jeg virkelig er hekta på en bok», før jeg leste videre.

Å lære å lese er én ting, men å bli oppslukt for første gang er selve milepælen. Det er ikke tilfeldig at det var Roald Dahl som sørget for det hos meg, og antakelig hos mange andre. Hans helt unike fortellertalent fortsatte nemlig å fascinere og fengsle langt forbi barne- og ungdomsbøkene.

«Onkel Oswald», fortellingen om «tidenes største horebukk» som planlegger å starte en lukrativ business ved å samle inn sæd fra samtidas (1900-tallets) mest berømte menn til en slags «all star-sædbank», sprengte mine forestillinger om hva en mann som først og fremst var berømt som barnebokforfatter kunne skrive, og slippe unna med, som den naturligste ting i verden.

Som om en full barnetv-onkel plutselig reiste seg og fortalte verdens beste og mest fullendte grisehistorie, uten å bli ekkel.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hans oppvekstskildring som ung mann i boka «Going Solo» hadde samme effekt, der han forteller om sin tid i Afrika og som RAF-pilot under 2. verdenskrig. Det bare styrket mitt inntrykk av en forfatter som kan skrive om alt, og få det til å bli interessant. Som ser ut til å være i så nær kontakt med allmengyldige menneskelige erfaringer at det føles naturlig å klistre på ham den kleine merkelappen «geni». Akkurat hva dette geniale består i, er vanskelig å beskrive. Men i bunn ligger vel et slags klarsyn, en klokskap som ikke svikter uansett sammenheng.

Den egenskapen kan man også spore i hans åpne brev fra 1988 hvor han oppfordrer foreldre til å vaksinere barna sine. Dahl forteller hjerteskjærende om da dattera hans døde av meslinger som sjuåring i 1962, før en vaksine var tilgjengelig. Det åpne brevet har fått ny oppmerksomhet en rekke ganger, i forbindelse med meslingutbrudd som følge av vaksinemotstand. Selv Dahls åpne brev får evig liv.

I går ville han ha fylt 100 år, og i et radioinnslag ble det sagt at den halvt norske forfatteren ikke følte seg særlig anerkjent i Norge. Det er synd, og rart. Men la nå det ligge. Det er aller mest vårt problem, og ikke Roald Dahls. Han har etterlatt seg et forfatterskap som det bare er å øse av, livet gjennom. Finn fram igjen novellene hans, som du kanskje leste som yngre - den om kona som slår ihjel mannen med lammesteken. Eller gjør som vi gjorde i sommer: sett på «Danny og den store fasanjakten» på lydbok, fire timer og femtién minutter som fengsler både forsetet og baksetet i bilen og gjør turen fra Arendal til Oslo til en lek, bokstavelig talt.