EVENTYR: Svenske Alicia Vikander spiller hovedrollen som Lara Croft i den nye Tomb Raider-filmen. Vis mer

Anmeldelse Film «Tomb Raider»

Roar Uthaug har laget en smart, kjapp «Tomb Raider»

Men filmen hadde det i seg å bli noe mer.

Tomb Raider

4 1 6
Regi:

Roar Uthaug

Skuespillere:

Alicia Vikander, Dominic West, Walton Goggins, Daniel Wu

Premieredato:

16. mars 2018

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

Tomb Raider

Se alle anmeldelser

FILM: Et av de beste trekkene ved den nye «Tomb Raider»-filmen, kompetent regissert av norske Roar Uthaug, er at Lara Croft ikke er uovervinnelig eller overmenneskelig.

Den fornemme gravrøveren (som vel er hva hun egentlig er), som ble kjent gjennom «Tomb Raider»-spillene, prøver løsninger som ikke fungerer og må ombestemme seg, hun lar seg iblant lure. Hun er redd og tvilende, hun hyler av smerte når hun går utfor den skrenten eller tas av den bølgen. Det er en jordnærhet i denne tilnærmingen som virker forfriskende.

Flau datter

Like overbevisende er håndteringen av den faktiske intrigen, også kjent som påskuddet for all slåssingen og hylingen. Lara Croft (Alicia Vikander) er kickboksende tomboy og sykkelbud i London med et ikke ubetydelig farskompleks. Pappa Richard (Dominic West), den steinrike arkeologen og aristokraten, forsvant for syv år siden under en ekspedisjon til en øy utenfor Japan, og Lara har ikke overtatt formuen fordi hun nekter å godta at han er død.

Det er med andre ord bare et spørsmål om tid før Lara selv løser en etterlatt rebus og selv er i hælene på faren, som selv ville hindre en kriminell organisasjon i å få tilgang til overnaturlige krefter. Dette høres ut som et dovent oppspark til et sedvanlig slag mot et tårnende CGI-skrømt. Men historien tar en fin og mer «realistisk» vending — det ordet må settes i gåseøyne i en sådan film — og Laras reaksjoner på farens haranger om hekser og forbannelser kan minne om et hvert voksent barns småbeskjemmede sideblikk når en forelder begynner å messe i vei om noe bare de er opptatt av.

Nikk til Indiana Jones

Det siste året har presentert popcornfilmer som har videreutviklet og omdefinert den heltedrevne blockbusteren; det være seg den inderlige, nesten pasifistiske «Wonder Woman», den lekent ironiske «Thor: Ragnarok», eller den høykonseptuelle og kulturelt viktige «Black Panther». Sammenlignet med disse er «Tomb Raider» mindre ambisiøs; her er det mer snakk om å ta en runde til gjennom den trivelige sjangeren som er actionfylt arkeolog-eventyr, blott til lyst og med noen raske nikk til Indiana Jones. Men det gjøres med raske steg og en usentimental tilnærming, ikke minst i forholdet mellom Croft senior og junior, som kunne vært langt mer skjemmet av sukkersmak enn hva som blir tilfellet her.

Foreldrebånd

Det er også en fint trekk å speile problemene til helten og skurken. Nemesis her er Vogel (Walton Goggins), som også prøver å trenge inn til hemmeligheten på den japanske øya. Han leder en slags slavekoloni der det å skyte folk i ryggen ikke er noen grunn til å få moralske anfektelser, men er også drevet av et bånd han ikke klarer å bryte, til noen han lengter etter å se igjen. Men her virker det raske tempoet mot sin hensikt: Det burde ikke være så vanskelig å utvikle Vogel til å bli en tyngre tilstedeværelse, og gjøre drivkraften hans til noe annet og mer enn noe han nevner i forbifarten.

Legg til at de forskjellige fellene og gåtene på øya fares forbi, som om Uthaug er litt forlegen over dem og vil komme seg videre så fort som mulig, og at Laras hjelper Lu Ren (Daniel Wu), som begynner som en plaget og drikkfeldig sjel, plutselig verken er plaget eller drikkfeldig lenger, uten at dette blir en del av en sammenhengende personlig historie. Keiser Augustus valgspråk var «Il langsomt», det er noe teamet bak «Tomb Raider» kunne tatt til seg.

Kunne vært mer

Alicia Vikander, en tidligere ballettdanser, er en fysisk ekspressiv skuespiller og i så henseende en svært god Lara Croft. Hun er også ytterst troverdig i den lystige sparringen med vennene i London, men det er som om hun ikke slipper seg helt løs når rollen krever dypere følelser og mer sårbarhet. Slik sett passer hun godt i en film som er kjapp og smart, men som hadde det i seg å være noe mer.