Robert Mugabes siste dager

Bensinkrise, notorisk korrupsjon, valutaproblemer, lovløshet - 20 år etter frigjøringen gjennomgår Zimbabwe sin verste krise. Men president Mugabe har løsningen: Zim-zala-bim, han erklærer krig mot Storbritannia, den gamle kolonimakten.

Harare 18. april 1980: Til tonene av «Nkosi Sikelele iAfrica», kanskje verdens vakreste nasjonalsang, ble det zimbabwiske flagget heist for første gang. 20 års blodig borgerkrig var over. Det hvite mindretallsstyret til Ian «Not in a thousand years will the black man rule this country» Smith var erstattet med en lovlig valgt regjering, ledet av den tidligere geriljalederen, folkehelten Robert Mugabe. Endelig kunne den svarte majoriteten bevege seg hvor de ville og bosette seg der de ønsket. De kunne arbeide i alle slags stillinger, de kunne stemme og - aller viktigst - de kunne endelig si: «Dette er mitt land.»

STATSMINISTER MUGABE lovet stabilitet, forsoning og vekst. Og framtidsutsiktene var lyse: Zimbabwe var et rikt land, med en høyt utdannet befolkning, et yrende forretningsliv og rike naturressurser. Landet kunne også dra nytte av at selvstendigheten kom seint, Zimbabwe skulle ikke gjøre de samme feilene som andre afrikanske land. Lovløshet, korrupsjon og udugelighet ville ikke bli akseptert. Det hvite, ensartede diktaturet skulle erstattes av et fargerikt demokrati - et eksempel for hele verden.

Da nyheten om Zimbabwes uavhengighet nådde fangeøya Robben Island i Sør-Afrika, gråt Nelson Mandela i cellen sin. «Det vil skje her også, det er bare et spørsmål om tid,» hvisket han til kameratene sine.

HARARE 18. APRIL 2000: «Nkosi Sikelele iAfrica» er overtatt av det nye Sør-Afrika, Mandelas land. I Mugabes land spiller politikorpset den nye nasjonalsangen for en liten krets utvalgte, en skvaldrende, stygg marsj som ingen kan teksten til.

Det er ingen flagg langs gatene, ingen kake, ingen opptog. Den offisielle feiringen ble avlyst gjennom en kunngjøring i regjeringsavisa. Ingen begrunnelse ble gitt. Men alle vet grunnen: Regjeringa tør ikke la tusentalls mennesker møte opp for feiring i hovedstaden. De husker hva som skjedde med Ceausescu.

20 år etter frigjøringen sitter Robert Mugabe fortsatt ved makten, en lovlig valgt president med klare diktatoriske ambisjoner. Det samme gjør halvparten av regjeringa fra 1980 - gamle menn og kvinner med garasjen full av Mercedeser, sveitsiske bankkonti fulle av penger, korrupsjonssiktelser og -dommer, samt benådningsbrev fra presidenten. De gamle frigjøringskjempene er opptatt av å kare til seg litt til, for de vet det snart er over.

I gatene slynger bensinkøene seg flere hundre meter, folk demonstrerer (og blir banket opp), den frie pressen ruller opp nye skandaler hver dag. Om en måned skal det avholdes parlamentsvalg, og denne gangen er opposisjonen klar.

HVA GJØR EN DIKTATOR når han føler at det nærmer seg slutten? Det samme som en gammel bikkje. Han blir mannevond, vender seg mot alle, bjeffer hest og biter dem han kan.

«Det er de hvites feil at alt har gått galt her i landet,» raser president Mugabe og peker på landets lille hvite minoritet, 70000 mennesker. Kanskje vil en kampanje mot de hvite klare å mobilisere folk til igjen å støtte Mugabes parti?

I Rotten Row i Harare, hovedkvarteret til regjeringspartiet Zanu (PF), sitter valgkampstrategene klare. De har ikke pamfletter og slagord, men lange jernstenger med piggtråd.

«Landet ble vunnet med vold, og det skal forsvares med vold hvis det trengs,» sier Chenjerai «Hitler» Hunzvi. Han leder krigsveteranene som de siste ukene har okkupert mer enn 600 hvite farmer. Høyesterett har beordret krigsveteranene til å forlate gårdene, men det vil de ikke. De har presidentens velsignelse, og da har ikke rettsvesenet mye det skulle ha sagt.

«Hvorfor skal vi følge loven?» spør Hunzvi. «Hvilken lov fulgte dere da dere kom og stjal jorda vår?»

Hunzvi, som selv er siktet for å ha forsynt seg av veteranenes pensjonskasse, er en viktig brikke i regjeringspartiets stadig mer desperate forsøk på å bli gjenvalgt.

Krigsveteranene har, sammen med arbeidsløs ungdom fra byene, de siste ukene utvidet sitt repertoar fra landokkupasjon til voldsomme «valgkamprunder» i byer og forsteder. For to uker siden ble en britisk forretningsmann som hadde kommet til landet for å investere, sparket og slått med jernstenger. Han var uheldig nok til å komme ut av banken samtidig som opposisjonen holdt en fredsmarsj mot regjeringas økte voldsbruk.

«Han så ut som en hvit farmer, hvordan skulle vi se forskjellen? Han burde holdt seg unna den marsjen,» sier Hundzi med et smil. Det er hans tid nå.

MUGABE, DEN GAMLE krigeren, har fått blod på tann. Det er ikke lenger nok å true og intimidere de hvite farmerne. De er jo tross alt ikke så mange. Og folk er vel så sinte på regjeringa som har gitt mer enn 250 farmer til Roberts venner, i stedet for å dele dem ut til folket.

Oddsene må økes - det må være en stor kamp, som igjen skal bringe tilbake ånden fra frigjøringen. I Mugabes sinn er strategien klar: Zim-zala-bim - angrip Storbritannia, den gamle kolonimakten.

«Vi er villige til å gå til krig hvis Storbritannia ikke aksepterer vår rett til å bestemme over vårt eget land,» raste Mugabe på zimbabwisk fjernsyn i forrige uke. «Jeg er ikke redd. Ser dere disse nevene? De kan fortsatt kjempe.»

Det hadde tatt seg ut. Lille, fattige Zimbabwe i krig med store Storbritannia, 600 mil unna.

Det er uklart om man skal le eller gråte. Men det blir nok gråt. I sin kamp for å beholde makten forbryter Mugabe seg mot alle afrikanere. Idet verden hadde begynt å se på Afrika som Nelson Mandelas kontinent - ikke Daniel arap Mois, eller Idi Amins - bekrefter Mugabe alle fordommene om at når tullete negere skal styre, blir det bare rot.

Selv den gamle diktatoren Ian Smith har kommet ut av sin isolasjon, i sine lyseblå knestrømper og sin kakiskjorte. Hans budskap er: «Det var det jeg sa. De klarer det ikke.» Og på grunn av Mugabe er det flere som lytter.

«SMITH VAR EN DRITTSEKK,» sier en tidligere forretningsmann i 40-årene som forsøker å forsørge seg ved å selge bananer, «men i det minste plyndret han ikke landet. I 1980 kjørte han fortsatt Renault 4. Se på regjeringa nå. De kjører rundt i digre Mercedeser, betalt med penger som de har stjålet fra meg.»

Likevel er det håp. Denne gangen kan opposisjonen faktisk vinne. Opposisjonspartiet MDC, ledet av den karismatiske fagforeningslederen Morgan Tsvangirai, er det første som virkelig har presentert en trussel mot Mugabe og Zanu (pf).

Hvis Mugabe ikke klarte å forene landet i årene etter frigjøringen, så har han klart det nå. En av bivirkningene ved vanstyret i landet er at folk som vanligvis ikke hadde stort til overs for hverandre, nå samler seg i kampen mot Mugabe. På folkemøtene til MDC kommer det en salig blanding av hvite farmere, landarbeidere, forretningsmenn, arbeidere, journalister, kvinnegrupper og kristne grupperinger. Det var denne mosaikken som skulle ha dannet det nye Zimbabwe etter selvstendigheten i 1980. Det er fortsatt ikke for seint. Hvis valget ikke avlyses, vil det kunne bli begynnelsen på et nytt Zimbabwe.