Robert Musil om verdikommisjonen

Det vil nok komme som en overraskelse på enkelte at den beste parodien på verdikommisjonen ble skrevet allerede i mellomkrigstiden, nemlig første del av Robert Musils «Mannen uten egenskaper».

De siste årenes patetiske forsøk på å maskere fraværet av politiske visjoner i dette landet har hittil avstedkommet en håndfull angrep fra liberalt og radikalt hold, en mengde vitser og lite annet - om vi ser bort fra pinlige utspill fra ansvarlig hold. Det ujevne nivået på satiren skyldes neppe at humoren har lidd samme skjebne som politikken i Norge, men kan henge sammen med det faktum, som John Cleese gjorde oppmerksom på i tilknytning til en usedvanlig elendig science fiction-parodi, at det er vanskelig å parodiere noe som allerede er absurd.

Vanskelig er ikke det samme som umulig, og selv den mest utsøkte politiske galskap har vært gjenstand for vellykte parodier. Chaplins «Diktatoren» stiller i særklasse, men mange minnes også Gateavisas ml-parodi «Gatekampen» fra 1977 og dens høystemte hilsning til PEP (g-k), Nitritias revolusjonære folkefront. Imidlertid vil det nok forundre enkelte at verdikommisjonen allerede for over seksti år siden var gjenstand for en nådeløs satire som strakte seg over flerfoldige hundre sider.

Handlingen i Robert Musils store, ufullendte romanverk «Mannen uten egenskaper» (no. utg. 1990- 93) er lagt til Wien umiddelbart før Første verdenskrig. Wien var hovedstad i det østerriksk-ungarske dobbeltmonarkiet, Habsburgerriket, som hos Musil heter Kakanien (etter den tomme frasen kaiserlich und konglich, k. u. k.).

Artikkelen fortsetter under annonsen

I 1913 er solen uomtvistelig i ferd med å gå ned over denne støvete og anakronistiske statsdannelsen, som har eksistert så lenge uten grunnleggende reformer at ingen lenger husker hva som var hensikten med den. Omtrent slik det norske fin de sihcle kjennetegnes av en svimmel vakuumfølelse etter at sosialdemokratisk og kristen enhetstenkning er henvist til historiens skraphaug, var Kakanien etter det forrige fin de sihcle en statsdannelse hvis overordnede idé i beste fall var uklar.

Tidlig i Musils roman får enkelte av Wiens ledende menn nyss om at det unge, dynamiske Tyskland planlegger en storslagen markering av tredveårsjubileet for keiser Wilhelm IIs tronbestigelse. De mest fremsynte innser at naboens feiring av seg selv kan virke negativt inn på det kakaniske selvbildet, og går snarrådig i gang med å planlegge en parallellaksjon, som skal kulminere i syttiårsjubileet for Franz Josefs tronbestigelse. Dersom Kakanien kan lykkes i å feire dette på en måte som er både støyende og visjonær, kan de både frata rikstyskerne plassen i stråleglansen og stake ut en kurs for fremtidens gloriøse Kakanien. Begge jubileene er planlagt til 1918, så man forstår at satiren ikke er uten brodd.

Så langt, så godt. Men som også Bondevik, og Jagland før ham, utvilsomt må ha tenkt: Noe må gjøres, vi vet bare ikke hva! Det viser seg nemlig at ingen har den fjerneste anelse om hva som bør feires ved keiserens syttiårsjubileum. Om initiativtageren grev Leinsdorf blir det påpekt at det kan sies med sikkerhet at det eneste konkrete som til da var falt ham inn, var en rekke navn. Hvis vi skal tro Bondeviks ord om at han ikke har ønsket seg bestemte konklusjoner fra verdikommisjonen, kan nok det samme med like stor sikkerhet sies om ham.

Men også det, tilføyer Musil i Ole Michael Selbergs fremragende norske språkdrakt, var uhyre meget. Det dannes et sekretariat, og det blir opprettet en mengde mindre arbeidsutvalg - for det kakaniske byråkrati står ikke en millimeter tilbake for det norske hva ineffektivitet og omstendighet angår. Alle foreninger og interessegrupper blir bedt om å sende inn forslag til et motto, eller i det minste et tema, som kan stå i fokus ved det store jubileet.

Forslagene begynner å strømme inn, og hovedpersonen Ulrich, som er sekretær for grev Leinsdorf, må pliktskyldigst gå gjennom og referere dem for sin sjef. En av de tidligste forslagene, som altså ble sendt inn over femti år før Balle Clorins supperåd så dagens lys, går ut på å opprette en stor-østerriksk Franz-Josef-suppeanstalt, som en vakker gest til folket. Stenografiforeninger, fotballag, fjellvandrere og frimerkesamlere mobiliserer, og bunkene vokser; noen vil tilbake til Goethe, gotikken, den sanne kristendom, naturtilstanden og så videre, mens andre ønsker å marsjere fremad mot alt fra renrasethet til grønnsakdyrking.

Ulrich registrerer at enhver idé også blir presentert som sin egen motsetning: Noen vil bekjempe romerkirken, mens andre går ut mot jødenes makt; noen vil hedre de gamle og kloke, mens andre mener at ungdommen må få slippe mer til; noen ønsker en sosialistisk fremtid, mens andre vil ha mer kapitalisme. Man ønsket, skriver Musil, menneskehetens befrielse ved og fra kolonihaver, ved og fra kvinneemansipasjon, dans, sport og boligkultur, samt ved og fra utallige andre ting. Enkelte lar seg rive med av storhetsdrømmer i den grad at de begynner å snakke om Verdens-Østerrike (det er nesten som å høre lokale journalister snakke om Gro i WHO, norske fotball- spillere eller norske fredsinitiativ); men på den annen side blir det også foreslått å hylle Franz Josef som Fredskeiseren. Når grev Leinsdorf får høre forslagene, konstaterer han: Det er utmerket alt sammen, men man kan ikke si ja og heller ikke nei, så lenge vi ikke vet noe prinsipielt om det sentrale mål for våre bestrebelser. Noen som kjenner seg igjen?

Store deler av Wiens bedrestilte lag blir trukket inn i arbeidet med parallell-aksjonen. Ulrichs kusine Diotima (som riktignok er døpt Hermine) etablerer en salong for å fritte ut den wienerskeåndseliten om sine visjoner. Kanskje er hun bekymret over at den store ideen lar vente på seg, men samtidig innser hun at enhver gripende, stor idé oppløser seg...i intet ved ethvert forsøk på å gripe den med kalde ord.

I lys av denne fundamentale innsikten må det være klinkende klart, som det heter på Gro-norsk, at harselasen over verdikommisjonens banaliteter er dypt urettferdig. For ettersom virkelig store ideer er uutsigelige, er det ikke annet å vente enn at ideene som drypper ned på Folket med nødvendighet må være bittesmå.

Ulrich ironiserer åpenlyst over parallellaksjonens forgjeves forsøk på å fryse fast en bestemt idé, eller verdi, som skulle være representativ for det kakaniske folk. Musil viser slik at moderne samfunn er så heterogene, og forandrer seg så fort, at de ikke kan forstås gjennom et sett faste egenskaper, men snarere må ses som bevegelse, prosess og en uendelighet av iboende muligheter. Mangfold, ikke enhet, kjennetegner på godt og vondt den moderne tid.

Til verdikommisjonens forsvar blir det stundom sagt at den i det minste ikke kan gjøre noen skade. Mon det? Den kakaniske parallellaksjonens viktigste resultat var nok erkjennelsen av at dobbeltmonarkiet var ute av stand til å hoste opp en eneste visjon. Grupperingene var iallfall ikke i stand til å enes om pluralisme, imperiets åpenbare fortrinn fremfor nasjonalstatene som skulle erstatte det. Tilsvarende skal det visstnok finnes borgere av kongeriket Gnore som frykter at verdikommisjonen er et utvalg for hvilket intet fremmed er menneskelig. Og i likhet med all stor satire, har Mannen uten egenskaper en dypt tragisk klangbunn.

På den annen side skal vi også, før gravalvoret eventuelt måtte ta overhånd, minnes Marx' ord om at historien først utspiller seg som tragedie, hvorpå den gjentar seg som farse.