TERNINGKAST TO: «Robinson Crusoe» er ikke en film, men et tilfelle av kulturell kannibalisme, skriver Dagbladets anmelder.
TERNINGKAST TO: «Robinson Crusoe» er ikke en film, men et tilfelle av kulturell kannibalisme, skriver Dagbladets anmelder.Vis mer

«Robinson Crusoe» er ikke en film, men et tilfelle av kulturell kannibalisme

Den fransk-belgiske 3D-utgaven av «Robinson Crusoe» er animert forflatning av verste sort.

FILM: Markedet for dataanimerte familiefilmer har det siste tiåret vokst seg såpass stort at det nå for alvor begynner å bli vanskelig å stikke seg ut i mengden, og formodentlig er det derfor filmer som Mark Osbornes «Den lille prinsen» og Vincent Kesteloot og Ben Strassens «Robinson Crusoe» ser seg nødt til å hente titler og plott fra kjente litterære klassikere. Men der «Den lille prinsen» var en film som gjorde denne filmsjangerens hegemoni over moderne barnekultur til et tema, er «Robinson Crusoe» et skrekkeksempel på hvor galt det kan gå når denne estetikken får fritt spillerom.

Katteproblemer Kesteloot og Strassens film er nemlig nok en historie om dyr med menneskelige egenskaper som arbeider sammen på tross av sine instinkter, og koblingen til Daniel Defoes 1700-tallsroman begrenser seg til et par egennavn og det faktum at handlingen finner sted på en øde øy. Nerven og tematikken fra romanen er byttet ut med en uengasjerende og umorsom fortelling om hvordan Crusoe og dyrene han møter på øya må slåss mot en flokk morderiske katter, hvilket er nøyaktig like antiklimatisk og underveldende som det høres ut.

Figurene er forglemmelige, manuset er helt forferdelig, og bortsett fra at datagrafikken holder et relativt høyt nivå, er det vanskelig å finne noe positivt å si om «Robinson Crusoe». Filmen gjør det tidlig klart at den ikke er noen tradisjonell adaptasjon av boka, men at den forteller «hva som egentlig skjedde» med den skipbrudne sjømannen, og dermed føyer den seg inn i opptil flere problematiske populærkulturelle trender på én gang.

Kannibalisme Ved å forvandle «Robinson Crusoe» til en banal fortelling om samhold og gjensidig respekt mellom ulike raser og kulturer, gjør Kesteloot og Strassens seg skyldig i en omskriving som minner om det pågående kampanjen for å renske populære barnebøker for alt som strider mot moderne oppfatninger om god smak. Samtidig føyer filmen seg inn i rekken av populærkulturelle produkter som ganske enkelt er en kombinasjon av to allerede eksisterende størrelser — i dette tilfellet Defoes roman og moderne animasjonsfilmklisjeer — og som er fundamentalt uinteresserte i å skape noe nytt.

 «Robinson Crusoe» er ikke en film, men et tilfelle av kulturell kannibalisme — en dataanimert parasitt som borer seg inn under huden på vertsromanen, hvor den suger ut gjenkjennelighet og legitimitet, og sprøyter inn sine egne tarvelige trivialiteter. Defoes fortelling vil naturligvis overleve, men for en generasjon uheldige barn vil den for alltid være assosiert med dette intetsigende makkverket.