Robinson for åpent kamera

Flere «politisk korrekte» har de siste dagene stilt spørsmål ved TV3s nye programserie «Robinsonekspedisjonen». Programmet har vært kontroversielt både i Sverige og Danmark, og debatten som nå kommer, er berettiget.

TV3 presenterer her en ny ramme for TV-dokumentarer, og det skal selvsagt kommenteres. Men det er når Dagbladet på kommentatorplass søndag 27. september setter programmet i bås med såkalte «snuff-filmer» - voldsporno der det vises autentisk voldtekt og drap - da sporer debatten fullstendig av.

I en bunke med søknader fra 5000 eventyrlystne nordmenn, plukket man ut 16 personer - frivillige sådanne! Disse 16 kvinner og menn anså man som sterke psykisk og fysisk etter å ha testet dem gjennom et omfattende opplegg.

Som motivasjon for å være med har de oppgitt et intenst ønske om å oppleve et sydhavseventyr, utfordre seg selv og andre. For enkelte som hadde kortere varighet på sitt øyopphold, har Robin-sonekspedisjonen fortonet seg som en selskapslek med få utfordringer.

For andre har dette vært en utfordring i forhold til fysisk aktivitet i et helt annet klima, hjemlengsel, sosialt samvær med mennesker man kanskje ikke selv hadde valgt å omgås 24 timer i døgnet, og en alltid tilstedeværende visshet om at man ikke selv velger varighet på øyoppholdet. Det avgjør resultatet av konkurransen og «standingen» i gruppen.

Også her rammer kritikken programmet sterkt; for her konkurrerer man, og dersom man taper, blir man sendt ut i det ytterste mørket. Om dette er aldri så mye et overlevingsprogram, så er det jo dette konseptet koker ned til: å vinne eller tape. Dette er for så vidt ikke noe nytt i norsk samfunnsliv. Tapere og vinnere finnes i alle sammenhenger. I idrettssammenheng liker man gjerne å identifisere seg med vinnere, men det finnes faktisk flere tapere. Men jammen er det surt å bli sist på 100-meter'n når alle andre ser på.

I Robinson-ekspedisjonen lager man underholdning av det, og det er klart at her ligger fokuset på personlighet like mye som på fysisk prestasjon i forhold til vinneregenskaper. Slikt blir det konflikter av som også er godt fjernsyn - naturligvis. Nettopp derfor kan man ikke ha med hvermansen på et slikt opplegg, og derfor er det stilt høye krav til de 16 Robinson-deltagerne.

Det at en psykolog siteres i Dagbladet på at han bistår TV3 for å forhindre selvmord, er kun den tabloide utgaven av sannheten. Saken er den at hvis man virkelig trodde at en programserie ville innebære en risiko for selvmord, så ville dette være en svært dårlig forretningsidé. Man ønsker å få en påkostet programproduksjon til å bli en suksess, og man ønsker en viss troverdighet på at man utøver god redaksjonell vurderingsevne.

I Robinsonekspedisjonen har alle 16 deltagere over lengre tid før avreise til den filippinske øya Cadlao, brukt tid til å forberede seg. De har blitt kraftig briefet av produksjonsselskapet Strix og TV3, de har blitt backet up av familie og venner og de har dratt av gårde i full forvissning om at alt de gjorde på øya ville bli filmet. Alle deres store og små konflikter ble festet til filmrullene. I alle fall det meste - for de mest interne oppgjør ble nemlig avklart etter at kamerafolkene hadde forlatt øya for natten.

Psykodrama har blitt et yndet uttrykk om programmet, og hvis det i det ligger at det her i stor grad dreier seg om psykologi og det sosiale spillet mellom mennesker, så stemmer dette.

I de fleste sammenhenger i livet, og spesielt i arbeidslivet, tvinges man til å fungere sammen med mennesker man i utgangspunktet ikke velger selv. Det er klart at visse menneskelige mekanismer utvikles, så også i Robinsonekspedisjonen. I programmet settes i tillegg deltagerne inn i ekstreme situasjoner som tvinger dem til å forholde seg til etiske dilemmaer. Dette blir det bra TV av, fordi vi kjenner oss igjen og forestiller oss hvordan vi selv ville handlet i slike situasjoner. Vi ville også kranglet, slåss og kjempet for vår rett. Samtidig ser vi elementer som ære, stolthet og kameratskap, men det er liksom ikke fullt så pikante elementer å trekke frem for iherdige avisspaltister.

Det virker som om avisene ser det som sitt overhengende ansvar å beskytte disse stakkars deltagerne mot det kommersielle TV som utnytter dem rått i sitt spill for å tjene mange penger. En aviskritiker kommenterer deltagerne og Robinsonekspedisjonen med følgende ord: «en utsiling av samfunnets uønskede formalisert til underholdning.» Deltagerne selv har reagert sterkt på dette, og føler seg sterkt kategorisert - av avisene. Dette dreier seg ikke om skjult kamera. TV3 har med kamera på skulderen klart flagget at her blir man filmet. Andre metoder, som enkelte avisers fotografering fra buskene av drapsmistenkte, er liksom helt i orden, men i kommersielt fjernsyn hvor man er ærlig nok til å si at «ja, dette er underholdning», så blir dette noe stygt og fælt.

Kritikerne har også bekymret seg veldig for hvordan denne medieeksponeringen ville bli håndtert av Robinson-deltagere og deres familier. TV3 har prøvd å forberede dem så langt det er mulig, men det er riktig at dette er umulig å gjøre godt nok. Det er ikke uvanlig at mennesker gjør ting som gir dem mer eksponering enn det de har tatt høyde for. I dette tilfellet dreier det seg om mennesker som faktisk har hatt en viss glede av sin TV-opptreden. De har fått en opplevelse for livet, som de etter eget utsagn ikke angrer på.

Det er tøft når fremmede folk kommer bort til den nye mediekjendisen og indignert forteller hva vedkommende burde sagt og gjort på skjermen. Når det gjelder Robinson-deltagerne har kanalen TV3 et ansvar for å gjøre dem trygge i forhold til den nye situasjonen, men det har også avisene.

Når man stiller spørsmål ved om utstemte Gunnar Myhrs barn syntes det var gøy å gå på skolen på mandag, avslører man allerede en voldsom stigmatisering. Kanskje var de veldig stolte av pappaen sin - inntil noen begynteå indikere at faren deres var en taper.

Bare så det er slått fast - ingen av de 16 Robinson-deltagerne faller inn under kategorien tapere - da hadde de aldri satt sin fot på øya Cadlao, og derfor trenger ingen av dem noen lykkepille fra psykolog Jon Sandstrøm. De trenger kanskje heller en klapp på skulderen for at de så generøst gir av seg selv foran hele Norges befolkning. Så får man heller si ærlig at det er kommersielt TV man ikke liker, og ikke kamuflere det som påtatt omsorg for «den svake part» som ikke kan snakke for seg selv.