Robot fra himmelen

Med en sjarmfaktor på høyde med Galdhøpiggen, spenning, humor og skarp brodd, bør herværende kjemperobot og hans unge venn være en opplagt juleopplevelse for hele familien.

Tegnefilm er altså ikke nødvendigvis synonymt med Disney. Det bare virker sånn, og det er vel ikke så merkelig med en bråte klassikere fra den kanten friskt i minnet. Nå er ikke «det magiske kongedømmet» kjent for å peke nese av det vedtatte, amerikanske samfunnssyn - da heller glade dyr i lystig sang gjennom jungelen.

Ikke en munter musikaltrudelutt i Brad Birds «Gutten og jernkjempen», til gjengjeld god musikk signert Michael Kamen. Vi befinner oss i det herrens år 1957. En knallgod historie signert den nylig avdøde engelske poeten Ted Hughes er utgangspunktet, noe bearbeidet av regissøren. Hughes diktet den for sine barn etter at deres mor, Sylvia Plath, døde.

Vennskap i istid

1957 var året for rock, atombomber, kommunistfrykt og et begynnende romkappløp med Sputnik og Sovjetunionen i teten. Et dårlig klima for å utvide bekjentskapskretsen til å omfatte gigantiske roboter, men det er hva lille Hogarth gjør.

Han finner jernkjempen, i det denne betuttet prøver å komme seg løs fra et kraftverk, skjønner at vesenet er en vennlig sjel og at det må gjemmes. Siden mor har nok med å tjene til livets opphold på kafeen, får Hogarth en alliert i den kombinerte beatkunstner og skraphandler Dean, som likner litt på Matt Dillon. De to får sitt å stri med når Washington sender sine ekle agenter til Rockwell for å sjekke ut hva som skjer der.

Topp satire

I stilfull, ren og fargerik strek bys vi fartsfylt eventyr, humør og levende samtidssatire fra en epoke da frykt var på moten. At de minste går glipp av filmens politiske bunn, gjør ingenting. Hva vi alle får med oss er budskapet om ikke å være fullt så engstelige for alt ukjent - her i original tapning.

«Gutten og jernkjempen» kommer på kino med norske stemmer. Denne anmeldelsen er skrevet på grunnlag av originalversjonen, med bl.a. Jennifer Aniston og Harry Connick jr. på talelisten.

Fra «E.T.» lærte vi at romvesener kan være rørende. Det kan jernkjemper også.