BOK: I en periode på 90-tallet lekte alle barn med «datadyr», først den vesle datamaskinen Tamagotchi, og etter hvert den både søte og litt skumle pelsdotten Furby.

I Samanta Schweblins «Kentuki» er vi i gang med en ny slik trend som tar fullstendig av, for folk i alle aldre over hele verden.

Men det er langt ifra noen nostalgitripp den argentinske forfatteren tar oss med på.

Vi befinner oss noen år fram i tid. Kentukiene, som hun har kalt disse robot-kosedyrene, er installert med kamera. Du kan kjøpe, og bli eier av, en panda, drage, ugle, kanin, muldvarp eller ravn. Eller du kan velge å bli væren av et slikt dyr. Det er værenen som ser gjennom øynene til dyret og velger når den er våken, altså påslått. Den styrer også dyrets bevegelser og kan lage små grynt eller skrik, ut ifra hvilket dyr det er.

For å bli en væren, kjøper du en tilgang. Verken værenen eller eieren kan bestemme hvem den andre er. Du kobler deg på, og så må begge bare ta det den får.

«Kameraet var installert inni øynene på lekedyret, og innimellom snurret det på de tre hjulene det hadde på undersiden, det rullet fram eller tilbake. Et eller annet sted var det noen som styrte det, men de visste ikke hvem. Det så ut som en enkel, primitiv pandabjørn, selv om det egentlig lignet mest på en rugbyball med flatslitte tupper, som gjorde at det kunne stå.»