Staten og markedet:

Robotenes inntog er et politisk valg

Markedene har fått styre i flere tiår nå. Nå er det duket for et gjensyn med staten.

Kommentar

Etter at keynesianismens gullalder endte i stagnerende økonomisk vekst, stigende priser og økende arbeidsledighet på 1970-tallet mistet staten troverdighet som aktiv deltaker i den økonomiske politikken.

Staten ble forskjøvet tilbake til å korrigere markedssvikt, og ble på 1990-tallet så glemt at konsensusen i Washington var at frie og uregulerte markeder kunne skape velstand i de mest korrupte og dysfunksjonelle samfunn verden over.

Etter tiår i «nyliberalismens æra», kan det atter være duket for statens tilbakekomst.

Med finanskrisen i 2008 mistet både folk, politikere og byråkrater tilliten til at markedet kunne styre seg selv (hva nå det betyr). Mindre reguleringer og mindre regler er ikke alltid til det gode.

Finanssektoren er grunnleggende infrastruktur, som vi ikke kan la gå over ende som andre sektorer. Gevinsten i mange år ble privatisert, mens den massive kostnaden når det gikk gærent ble sosialisert.

Men troen på markedet ble svekket lenge før det. Forsøket på å bygge markeder i korrupte samfunn i Afrika og Latin-Amerika uten velfungerende institusjoner på plass, var ingen ubetinget suksess, for å si det mildt. Rollen staten spiller i å sikre velfungerende markeder, popularisert av Acemoglu og Robinson, er nå pensum i økonomi.

Kritikere som Dani Rodrik og Ha-Joon Chang har til og med utfordret Ricardos hellige lære om at friere handel alltid er til det gode. I land etter land stiger skepsisen til handelsavtaler, som selges som frihandelsavtaler, men som i realiteten kan ende med å skape flere handelshindringer enn vi har allerede.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men det er først og fremst endringer i økonomiens grunnleggende virkemåte som tvinger fram endringene. Lenge har det rådende dogmet vært at staten ikke skal blande seg inn i markedene.

Staten skal legge til rette for fungerende markeder ved å beskytte eiendomsretten, sikre at kontrakter overholdes og sikre grunnleggende infrastruktur. Markedet er imidlertid best tjent med å styres av den usynlige hånd.

Som F.A. Hayek så overbevisende viste, tenker millioner av enkeltaktører i frie markeder bedre enn en gjeng statlige byråkrater. I en industri-økonomi, er nok dette helt korrekt.

Men nå skaper digitaliseringen og automatiseringen av økonomien helt andre forhold. I en digitalisert økonomi med eksponentiell vekst og hvor robotene kan ta over stadig flere jobber, kan ikke staten sitte på sidelinja. De økonomiske veivalg er i aller høyeste grad politikk.

Den digitale økonomien er nemlig kjennetegnet av sterke nettverkseffekter, som skaper markeder hvor vinneren tar alt. Når alle er på Facebook er du også nødt til å være der. Hvis alle kjører Uber og leier ut leilighetene sine på Airbnb, blir selskapene i praksis monopolister.

Det er heller ikke slik at selskaper som Google og Facebook bare er aktører i et vanlig marked. De skaper ny infrastruktur, samler inn betydelig informasjon om borgerne og tar dermed på seg rollen som myndigheter over innbringende plattformer med enorm betydning for våre liv (Facebooks bildesensur er bare et av flere eksempler).

Vi står ikke uten erfaring med store private aktører som bygger seg opp enorm makt over menneskers liv. På slutten av 1800-tallet og starten av 1900-tallet kunne enkeltpersoner nærme seg makten til diktatorer der de eide hele byer og sto for utbyggingen av infrastruktur.

Staten tok etter hvert over kontrollen, noe som gjorde det mulig å forhindre at private monopolister tok ågerpriser og utøvde vilkårlig makt, uten at de sto ansvarlig overfor borgerne.

Men det er ikke bare plattform-problematikk staten må regulere. Jeg hørte nylig på et foredrag av presidenten i Polyteknisk forening, Silvija Seres. Hun bekymret seg over politikere som ikke ville «velge vinnere», som ville la markedet styre den teknologiske utviklingen. Som hun presist bemerket: Hvis ikke de vil ha en mening om den teknologiske utviklingen, hva skal de da gjøre?

Hvordan teknologien utvikler seg vil ha enorm betydning for menneskers liv og bestemme fordelingen av goder og byrder i samfunnet. Politikerne som fortsetter å sitte på gjerdet har i realiteten abdisert.

Automatiseringen gjør dette tydelig. Blander ikke politikerne seg inn i hvordan automatiseringen endrer arbeidslivet har vi ingen garantier for at kapitalistene ikke erstatter arbeidstakerne med maskiner og kaster store deler av arbeidsstyrken ut i arbeidsledighet.

Om derimot politikere og sterke fagforeninger er med på å bestemme utviklingen, kan automatiseringen heller supplere arbeidstakerne, og sikre at automatiseringen kommer arbeidstakerne til gode ved å gjøre arbeidet morsommere og mer meningsfullt, samt fremme produktiviteten og dermed heve lønningene.

Abdiserer politikerne, må de uansett plukke opp regninga. For med massearbeidsledighet er det bare borgerlønn som kan forhindre revolusjonen.