Robust sjarm

Nærmere operaens store format kan knapt noen kammermusikkfestival komme enn da Det Norske Kammerorkester, sammen med Solveig Kringlebotn og Olaf Bär, foredro Mozart på italiensk i Universitetets Aula i går kveld.

Og hvorfor ikke? Med det nivået disse musikerne la for dagen, distanserte de mang en Mozart-helaften i et operahus.

Rett skal være rett. De hadde satt av litt plass til instrumentalmusikk også. Det Norske Kammerorkester fikk råde grunnen alene i en liten symfoni og i et divertimento, og demonstrerte med all tydelighet at den robuste sjarmen de la an når de skulle følge opp sangsolistene, også har sin plass i Mozarts instrumentalmusikk.

Uvøren

I så måte kan vi alltids tilgi dem en smule uvøren intonasjon. Heller det på kjøpet, enn de mer gjengse og pertentlige utgavene av Mozarts mindre særpregede instrumentalverker. Men jeg er ikke sikker på om Det Norske Kammerorkester burde tillate den slags slendrian for sin egen del, ambisjonsnivået og konkurransen tatt i betraktning.

Men kvelden var hovedsakelig operatisk, to konsertarier og resten utdrag fra «Figaros bryllup», «Cosm fan tutte» og «Don Giovanni». Det ble til tider stort. Olaf Bär startet fra en jovial om enn litt firskåren grunnposisjon, på grensen til å stivne i rutine. Men vokalt er han perfekt. Ikke en frasering går feil, og velklangen skygger aldri for poengene i teksten.

På opptur

Solveig Kringlebton er så visst rutinert nok, hun også. Men hun kan også innkassere gevinsten av å være stjerne på opptur, med den ekstra anstrengelsen som hun dermed nesten ubevisst investerer i hvert enkelt nummer. Koblet til en stemme under utvikling mot den virkelig store og fyldige sopranklangen, blir hun uslåelig. I så måte fikk Fiordiligis «Per pietà» og Donna Elviras «Mi Tradi» en utforming opp mot det helt store.

Det finnes absolutt mer subtile utgaver av Mozarts store kvinnelige hovedrolle enn de Solveig Kringlebotn gir til beste. Også hos henne er det den robuste sjarmen som forfører, mer enn åpenbaringen av psykologiske undertoner.

Det holder til gjengjeld i massevis, både for oss og for Mozart.