SAMMENSLÅING:  Inderøy og Mosvik har allerede slått seg sammen. Nå har fire senterpartiordførere forslått en enda større kommune, med Steinkjer som sentrum. Foto: Tom E. Østhus
SAMMENSLÅING: Inderøy og Mosvik har allerede slått seg sammen. Nå har fire senterpartiordførere forslått en enda større kommune, med Steinkjer som sentrum. Foto: Tom E. ØsthusVis mer

Robuste kommuner?

Når senterpartiordførere tar initiativ til kommunesammenslåing, er kommunestatsråd Jan Tore Sanner på god vei til å lykkes.

Kommentar

Det er nesten ikke til å tro: Fire kommuner med senterpartiordførere planlegger formannskapsmøte for å diskutere kommunereformen som regjeringen Solberg har lansert. Møteopplegget ledsages av et stort anlagt utspill fra en senterpartiveteran, der han lanserer sammenslåing av de samme fire kommunene for å skape en «stor og robust, men ikke minst en levende kommune».

Slikt kan bare skje i senterpartifylket Nord-Trøndelag. Kommunene det er snakk om er Inderøy, Verran, Snåsa og Steinkjer, og den politiske strateg er Kolbjørn Almlid, tidligere statssekretær, fylkesordfører, og sentral under partistriden som endte med at tidligere Sp-leder Liv Signe Navarsete måtte gå av i vinter.

Utspillene kan sees som et forsøk på å gripe et bytte i flukten. Kommuner skal bli større, statsråden for distrikter og fornying, Jan Tore Sanner, har vist at han har det travelt. Da gjelder for kommunene å komme på offensiven. Det er som en hær i felt.

Kolbjørn Almlid er ingen tvilende general. Han går til slaget med entusiasme. Ja, det er så han blir lyrisk og ser for seg en stor kommune der by og land går hand i hand: «Det ville vært en fantastisk god kommune, med Steinkjer som bysentrum i midten (sic!) med et betydelig omland rundt», sier han til Trønder-Avisa. Og i disse VM-tider finner han modell i fotballen: Han viser til den tidligere Rosenborg-trener Nils Arne Eggens uttrykk «komplementære ferdigheter», med «Steinkjer som handels- og administrasjonskommune, Verran som næringskommune og Inderøy som kulturkommune». Han sier intet om Snåsa, men de har i hvert fall Snåsamannen. Det kan bli behov for varme hender.

Utspillene må lyde som søt musikk i statsråd Sanners ører. Her er det lite som hentyder til lykken som liten, fellesskapsfølelsen i små enheter, som sto sentralt i tidligere Sp-leder Liv Signe Navarsetes retoriske piruetter. Her er det lite om avstanden til kommunehuset og kommunale tjenester, snarere tvert imot: Almlid «ofrer gjerne et par kommunehus for å sikre sterke og integrerte grender». Med andre ord: Han vil sentralisere for å desentralisere, skape effektive enheter med statlig pålagte oppgaver for å bygge identitet i det lokale og nære bygdefellesskapene som ligger et stykke unna kommmunehusene selv i dag. Det kan bli en oppgave til å knekke nakken.

Men det politiske grepet er interessant. For framtidas kommunekart blir tegnet nå, og i en viss forstand kan det bli slik at den som ikke vil bli med, vil bli tvunget til det. Derfor gjelder det «å komme raskt ut av starblokkene for å henge med i svingene», som Almlid sier. Slik tenker en Sp-pragmatiker.

Men utspillet kaster ikke bare lys over motsetningene i Senterpartiet. Spørsmålet om kommunesammenslåinger handler i bunn og grunn om hva slags Norge vi skal ha i framtida. Hvor skal vår identitet ha sin grunnpillar? For valget mellom små og store kommuner er egentlig et valg mellom to goder: Nærhet og effektivitet. Eller som statsviterne vil si, mellom borgereffektivitet og systemkapasitet. Valget står om muligheten for borgerne til å fremme krav som de styrende må ta hensyn til mot de styrendes evne til å imøtekomme borgernes krav og forventninger. Det første er lettest i små enheter, det andre i store.

Men det handler også om noe mer. Små enheter kan i større grad enn store gi muligheter for politikk, mens store enheter fremmer teknokrati. Det er mye snakk om behovet for «styrkede faglige miljøer» når dagens politikere vil ha større kommuner. Fagfolk innenfor sentrale velferdssektorer som vei og kloakk, skole, helse og omsorg argumenterer for store kommuner. Det er dypt i samsvar med tidsånden: Styring er i ferd med å bli fag, mens det politiske skjønn kastes på historiens skraphaug. Det fremmer enhetlige løsninger og gir lite rom for alternative ideer.

Til sjuende og sist handler valgene som nå må tas om folkestyrets vilkår innenfor det lokale selvstyret. I jubileumsåret for Grunnloven er det naturlig å legge opp til en debatt om denne balansen mellom politikk og faglighet, mellom lokalt selvstyre og statlig sentralstyre, og er et naturlig svar på Stortingets ønske om å sette framtidas folkstyre på dagsorden. Det er en debatt som ikke bare senterpartiledere på Innherred bør ta.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.