MYKT: 2014 ser ut til å bli året da yacht rock endelig renvaskes, både som musikk du ikke trenger skamme deg over, og som sjangerbetegnelse anvendt med kjærlighet, skriver Kjetil Rolness. Illustrasjon: Flu Hartberg
MYKT: 2014 ser ut til å bli året da yacht rock endelig renvaskes, både som musikk du ikke trenger skamme deg over, og som sjangerbetegnelse anvendt med kjærlighet, skriver Kjetil Rolness. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Rock Around the Yacht

Sommeren er tiden for å oppdage den rå kraften til virkelig glatt musikk.

Meninger

DET ER SOMMER, det er sol, og her sitter vi i båten med en drink i hånden, og trenger litt musikk. Det blir ikke «Absolute Summer Hits 2014». Vi er voksne folk og spiller ikke strandvolleyball i blomstrete badetøy. Dessuten skremmer Tiësto bort fisken.

Vi kan også motstå Postgirobygget og annen reiserradiovennlig idyll fra den hjemlige tippeliga. Det blir for smått og koselig. Vi vil ha fylde og luksus. Vi vil ha Maj7-akkorder og lekre vokalharmonier. Vi vil ha følelsen av å eie en større og mye dyrere båt, med skinnsalong og flybridge. Da duger ikke norsk båtrock. Vi må ha ekte, amerikansk yacht rock.

YACHT ROCK er lyden av California mellom 1975 og 1984. Voksenpop så velspilt, velarrangert og velprodusert at den får all «ærlig rock» til å høres ut som et rop om hjelp. Alle tegn til amatørisme og misforstått spontanitet er føhnet bort. Alt som minner om opprør eller motkultur forvant med airbrushen. Det eneste som ligger igjen i dette luftkondisjonerte studiolandskapet, er støvet av kokain og tomme champagneflasker.

Jeg husker da Ivar Dyrhaug spilte «What a Fool Believes» med Doobie Brothers i radioprogrammet «Pop Spesial». Det var 1979. Jeg var ferdig med symforock, fusion og annen «seriøs» guttemusikk, og hadde oppdaget punk og new wave. Men denne myke pakken lot seg ikke motstå. Michael McDonald, «den sørgmodige st. berhardshunden», sang med potet i halsen, men det svulmet i brystet hans. Og i mitt. Jeg skjønte der og da at teknisk perfeksjon og sjelfull pop lot seg forene.

TOTO og Christopher Cross sopte inn hits og Grammy-priser tidlig på 80-tallet, men her hjemme fikk ikke engang tidenes mestselgende duo, Hall & Oates, en eneste single inn på VG-lista. Istedet ble yacht rock musikernes musikk. Covret på Smuget, imitert av gruppa Lava og Olav Stedje (gitarist/produsent Svein Dag Hauge sto bak begge), elsket av studio- og frilansermafiaen, men utdefinert som «flinkismusikk» av rockpolitiet (som bare gjorde unntak for Steely Dan, jødiske smartasses, sjangerens svar på Frank Zappa og Randy Newman). Ingen kunne ane at glatt japperock skulle bli et kultfenomen 30 år senere.

HVA SKJEDDE? Midt på 90-tallet hadde Oslos største platebutikk, Akers Mic, et eget CD-stativ for westcoast (som det da het). Nyutgivelser importert fra Japan, der man tar vare på truede vestlige subkulturer. Få brød seg. Men så kom easy listening-bølgen, den første kjærlig-ironiske feiring av popmusikk med dårlig rykte, senere videreført som «guilty pleasures». Da «softrock» ble en snakkis i 2004, og gamle flinkishatere sto fram som Eagles-fans, kom det vantro fra Lava-bassist Rolf Graf: "Og dette vil dere surmagekritikere og trend-diltere ha meg til å tro at dere har sittet og digget hjemme på gutterommet HELE TIDEN?"

HIPSTEREN ynder å trekke fram musikk som er så vedtatt feil (og populær) at den blir kul (og eksklusiv). Men vår tids omvurdering av epoker, stiler og artister som «smaken glemte», handler vel så mye om frigjøring fra slitsom selvbevisshet, sjangertroskap og identitetsmarkering. Vi strømmer og zapper som unger i godtebutikken, og ingen spør lenger «Er det riktig å like dette?». I stedet er kresen, leken eklektisisme blitt den nye finsmaken. Skulp fra L.A.s marina kan høres hos så kredible artister som Haim, Ariel Pink, Chromeo og Todd Terje. «Fragments of Time» på Daft Punks siste album er 100% yacht.

Men kan vi som seriøst liker denne musikken, omtale den med et halvt ironisk, halvt nedsettende navn? Et navn som ikke fantes før nettkomiserien «Yacht Rock» (2005-2010), en Eia/Tufte-aktig parodi på livsstilen til sjangerens stjerner? Ja, det kan vi. Musikkdyrking er ikke lenger blodig alvor eller kald ironi. I dag sitter Justin Timberlake og Jimmy Fallon på TV og gjør narr av Michael McDonalds vokalstil, som de begge beundrer. På samme talkshow synger McDonald og Christopher Cross «Ride Like The Wind» backet av The Roots, iført kapteinsluer. Det blir ikke mer kødd og kredd på én gang enn dét.

2014 ser ut til å bli året da yacht rock endelig renvaskes, både som musikk du ikke trenger skamme deg over, og som sjangerbetegnelse anvendt med kjærlighet. AllMusic, nettets beste sted for leksikal musikkviten og kyndige plateomtaler, laget nylig en AllMusic Loves Yacht Rock spesial, med suverene spillelister. Universal utgir trippel-CDen «Yacht Rock» med de mest kjente hit-ene. Den mer spesialiserte samleren «Too Slow to Disco» (som starter med min favoritt «Get It Up For Love» med Ned Doheny) får svært hederlig omtale, og bladet Esquire fastslår: «Yacht er en minst like rik sjanger som vintage soul eller reggae.»

MEANWHILE in Norway, skriver Pål Nyhus, alias DJ Strangefruit, på Facebook: «Selv etter årevis med pløying inn i alskens musikk og låter, fra det mest obskure i Marrakech til det mest outrerte i Rockweiler Stadt, har jeg kommet frem til at INGENTING tangererer perfeksjonen til denne perlen av en poplåt. Elvis, Dylan, Beatles, Stevie, Prince, Bowie, Mozart, bow your heads!» Hvilken låt? «What a Fool Believes.»

Samme tittel har vært sett som armtatovering under konsertene til Fagernes Yacht Klubb, en gjeng indiemusikere fra Bergen som har tatt fram sin «indre matros» og gitt seg hen til vestkystmusikken. Utsolgt på Rockefeller ifjor. 8. august er det 5-årsjubileum samme sted, for de som vil lande mykt etter larmen på Øya.

INNTIL DA er det bare sette på «Sailing» med Christopher Cross og kaste loss. Og skulle du ønske en norsk vri, hvorfor ikke la vestkysten møte vestlandet? Olav Stedjes «Sommar-Song» fra 1982 er veldig, veldig smooth.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook