Rock i teoriens vold

INDIE-ROCK: Som grunnfagsstudent leste jeg alltid Bendik Wold med ærefrykt. Det gjør jeg ikke lenger. I kronikken «Rock og revolt» i Dagbladet 15. januar får vi vite at revolusjonen ikke skal komme fra bunnen, men fra midten, anført av forsmådde akademikere, forfattere, kunstnere og, får man anta, indierockere. De som får skylden for at dette «etterlengtede opprøret» uteblir er nemlig indierockens kritikere, deriblant undertegnede, som holder middelklassen i sjakk ved å nøre opp under dens kulturelle selvforakt. Bare så det er sagt: jeg står litt for langt til høyre politisk til å miste nattesøvnen over å stå i veien for revolusjonen, og er litt for realistisk til ta dette alvorlig.

For det første: Som Øyvind Holen har påpekt blir indierock i dag hyllet på alle kanter, og det er derfor lite trolig at Thomas Seltzer og (langt mindre) jeg skulle ha innflytelse til å endre stemningen. Særlig ikke når det Wold siterer oss på stammer fra 2001 og 2003. Det styrker ikke akkurat troverdigheten at han dikter opp en kvinnelig popconnoiseur som flotter seg med Neptunes og Timbaland-referanser. Som hipster i 2009 kommer du ikke langt med slike markører.

For det andre: At middelklassen ris av kulturell selvforakt forblir en ubegrunnet påstand. Norsk middelklasse kjennetegnes snarere av sin selvfornøyde smak (i tilfelle «P2-mennesket») eller likegyldighet. Dag Solstad har til og med klaget over fraværet av kulturell skam hos dagens mellomlag. Wolds påstand hadde vært interessant hvis den kunne belegges med en studie, men som vanlig er han mest opptatt av abstrakt teori. Den fulle versjonen av kronikken, som står på trykk i «Brenn ned skiten» (Flamme Forlag), handler mest om døde marxister, og bærer den megetsigende undertittelen «et politisk forsvar for indierock». Norges flittigste bruker av begrepet «autonomiestetikk» liker altså ikke indierock av musikalske grunner, men av politiske! Min kritikk av sjangeren handlet om manglende musikalske kvaliteter. For Wold går derimot teorien forut for smaken.

En teori blir aldri bedre enn empirien den forklarer. Wolds empiri har for lengst utgått på dato, og tilsynelatende blir han aldri ferdig med å prøve å imponere aldrende marxistiske professorer. Dette er nemlig en artikkel han har skrevet mange ganger før. Denne gangen handler det om rock, men referansene er de samme: Adorno, Horkheimer, Benjamin, Hegel. Dette er folk som i beste fall har idéhistorisk interesse. Summen av et utdatert diskusjonstema (indierock), hjelpeløse samtidshenvisninger (Timbaland etc.) og diskreditert teori (Frankfurterskolen) er at den engang så lovende Wold har spilt seg ut over sidelinjen.

I den grad noe bør debatteres er det derfor ikke hans meningsløse tese, men hva som kan gjøres for å hindre at andre unge skribenter lider samme skjebne. Kanskje de ikke bør få velge sitt eget pensum.

TIMBALAND. Foto: SCANPIX
TIMBALAND. Foto: SCANPIX Vis mer
<B>BENDIK WOLD</B>
<B>OLE-MARTIN IHLE.</B>