Rock' n Style

NEW YORK(Dagbladet): Nå er vår egen hverdag plassert på museum. Iallfall er Lauryn Hills Levis-jakke fra 1999 allerede pent plassert bak glass og ramme på Metropolitan Museum of Art i New York.

New Yorks gigantiske museum ved Central Park byr i disse dager på utstillingen 'Rock Style'. For å finne fram må man passere museets mange tusen år gamle egyptiske skatter: Mumier, smykker, veggmalerier og gjenstander fra en tid som så absolutt verdsatte en god sminke og fargerike klær.

Sjokket er likevel stort når man runder et hjørne, går ned en trapp og får Beatles og Sgt. Pepper midt i fleisen. For 'Rock Style' er selvsagt en samling klær fra rockens heteste navn. Samt video-opptak og hørbar rockemusikk.

Det er som å bli bedt om å være jury for årets konkurranse om de best og verst kledde. Poenget er at det her dreier seg om Beatles, Elvis, David Bowie, Kizz, Janis Joplin, Madonna, Bjørk, Puff Daddy og Jimmy Hendrix. Bare for å nevne noen. Og at Janet Jacksom har to drakter på utstillingen, mens broder Michael bare har en, vil sikkert virke fornærmende på den som mener å ha fasiten på hvem av dem som har vært viktigst.

Ifølge New York Times kunne utstillingen godt hatt navnet: 'Rock Style: Hvem hadde stil, hvem mista stilen, og hvem hadde aldri en sjanse.' Det er interessant å se hvordan Elvis begynte med gull-lame, gikk over til svart skinn for å ende opp i en juvelbesatt hvit kjeledress av verste smak. Eller se Beatles gå fra dresser uten slag til Sgt. Peppers psykedeliske drømme-klær.

Utstillingen var Metropolitans kostymeinstitutts direktør Richard Martins drøm i mange år. Han døde før utstillingen sto ferdig.

Hovedsponsor er motekongen Tommy Hilfiger, og han er desverre ansvarlig for utstillingens informasjonsplakater som skriver om rockens ledende rolle i mote- og drømmeverdenen. Hilfiger er nok flinkere til å selge klær, enn til å gripe poesi og drømmer. Linjen fra Janis Joplin til Lauryn Hill er desverre for uklar i en utstillingen som ellers har artige tankekors underveis.

Det sørgelige er at utstillingens kurator har stappet en masse figurer inn på lite plass. Det blir mer en kuriøs samling enn en aha-opplevelse av hvordan klær fulgte musikkens opprørere fra 50-åra til terskelen til et nytt millenium. Og heldigvis kan ingen sette drømmer på museum.