UNORSK: Pedro Carmona-Alvarez sender ut en konstant strøm av potente ingredienser.
Foto: Lars Eivind Bones
UNORSK: Pedro Carmona-Alvarez sender ut en konstant strøm av potente ingredienser. Foto: Lars Eivind BonesVis mer

Rock og bestialitet fortalt med unorsk fortellerglede

Knallhard lesefest om rock og hevn.

||| BOK: Jeg våger påstanden først som sist: «Rust» byr på absolutt alt jeg kunne ønske meg av en ny norsk roman. Fra helt små ting, som titlene i diskografien den åpner med, til oppskakende historier om tortur og drap. Men først og fremst at det hele holdes i en skrustikke av unorsk og insisterende fortellerglede.

SuksessFra første setning fanger Carmona-Alvarez leseren med en behagelig og umiddelbar fortellerstemme. Seks sider seinere brytes den tvert av. Ny person. Og det samme gjentar seg. Fem forskjellige karakterer kommer til orde i bokas første del, som følger det norske rockebandet «The White House» fra øvingsrommet på fritidsklubben til stor internasjonal suksess. Utført med nesten ubegripelig troverdighet. Ved siden av å være prisbelønnet poet, er forfatteren også en erfaren musiker. Han skildrer bandlivet medtotal kontroll over sjargong og utstyr, og vet akkurat hva som må til av sex, dop og obskure referanser. Historien kunne faktisk knivet med «Sennepslegionen» av Morten Jørgensen om tittelen «Den store norske rockeromanen», hvis ikke «Rust» så totalt hadde sprengt begrepets rammer. Etter 338 sider er nemlig historien om «The White House» over, og vi er ikke engang halvveis.

BlodstenktDel 2 er et stup ned i iskaldt vann. I et hus i en skog i Argentina har politiet funnet åtte lik. Åtte mordere overgir seg frivillig. Resten av romanen ruller opp bakgrunnshistoriene som ledet disse sammen i en vendetta. Det er brutale og gripende tragedier, som alle uløselig knyttet til Latin-Amerikas blodstenkte moderne historie. De handler om politisk engasjement, militærkupp, diktatur, eksil og desillusjon.

Intrikat reisverkOgså her benytter Carmona-Alvarez flere fortellerstemmer. Og hver historie rommer enda flere historier i et intrikat reisverk som favner flere generasjoner og strekker seg hele veien fra Stockholm til Santiago, mens alt ubønnhørlig sirkler inn mot det samme mørke sluket. Derfra springer bokas nest siste del, «Beretninger fra Celleplan 7», der morderne tar ordet i en rasende kakofoni. Her skrur Carmona-Alvarez virkelig stikka til, og tar i tu med det noen i boka kaller et helt kontinents «kollektive glemsel».

FraværDet som binder den fragmentariske komposisjonen sammen, er én karakter: Frontfiguren i bandet, en chilensk gutt som kommer til Norge 11 år gammel og tar kallenavnet Passollini. Han kommer aldri selv til orde, annet enn i replikker og korte utdrag av sangtekster. Alt vi kan forholde oss til, er observasjoner fra menneskene rundt ham. Det gjør ham mytisk og interessant, men også at vi må forholde oss til hans konstante iscenesettelse; og seinere hans fravær, to viktige temaer i boka. Grepet gir assosiasjonertil den chilenske forfatteren Roberto Bolaños moderne mesterverk «De ville detektivene», som kommer på norsk i høst. Også de abstrakte, fabulerende similiene i «Rust» minner sterkt om Bolaño i hans magnum opus «2666».

«Rust» er en uhyre ambisiøs roman. Carmona-Alvarez våger å være høyt og lavt, blande rock og bestialitet, la to helt forskjellige historier stå sammen og behandle alt med enorm kunnskap og en smittende kjærlighet til musikk, mennesker, historier og språk.

BegeistringDet eneste som svekker boka, er at forfatteren kan bli litt for glad i egne finurligheter. Det særpregede, drømmeaktige språket blir noen steder strukket til det irriterende. Men denne leseren ble like fullt tviholdt hele veien av den konstante strømmen av potente ingredienser. Ha det klart: Sjelden har jeg rast gjennom en ny norsk roman med like vill begeistring.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 24. august 2009.

Rock og bestialitet fortalt med unorsk fortellerglede