Rock og politikk

NORSK ROCKFORBUND går så det griner - bokstavelig talt. Medlemsmassen er de siste åra økt med 50 prosent, og i dag er nærmere 50 000 mennesker nå tilsluttet NRFs medlemsorganisasjoner. Paradoksalt sliter forbundet, som er i dyp økonomisk krise og må gå til det skrittet å si opp folk. Dette er en skam. At rock er en robust plante, er kjent, men den trenger likevel vann og et sunt jordsmonn. Det har den ikke.

ETTER LANDSMØTET i fjor, som for øvrig ga deltakerrekord, var det klart at Norsk Rockforbund ville få økonomiske problemer. Allerede i fjor sommer søkte NRF Norsk kulturråd om ekstraordinær støtte, men søknaden ble avslått. På et år har det økonomiske uføret vokst, og nå kan i verste fall forbundet stå overfor et totalt havari. Dette må ikke skje. I en årrekke har NRF vært en vaktbikkje, en premissleverandør i ulike kulturpolitiske fora og en sterk støttespiller rundt om i landet i forhold til konsertarrangører og rockklubber.Ekstrabevilgningen Rockforbundet ber om er på 230 000 kroner, i tillegg til de 2,2 millionene forbundet får i årlig offentlig støtte. Støtten fra Kulturrådet har stått stille i sju år, samtidig som både medlemsmassen og aktivitetsnivået er økt. Det er hovedforklaringen på det alvorlige økonomiske uføret NRF har havnet i. Vi snakker altså ikke om rockbyråkrater som har gått over sine bredder og misbrukt medlemmers tillit, tappet kassa og reist, spist og handlet uten kvitteringer eller tillatelse - jamfør Gramart-saken for tre-fire år siden.

OM EN MÅNED må NRF-leder Monica Larsson gå til det tunge skritt å permittere to av fire ansatte og nedlegge et gratis opplæringskurs til konsertarrangører. Dette skjer etter en av tidenes beste festivalsommer, der kulturpolitikere har vist seg fram og uttalt seg positivt om. Nå etterlyser Larsson mer forpliktende ansvar enn noen velvalgte ord om hvor viktig pop og rock er.

DET ER STORTINGSVALG om en måned, og politikerne er høyt og lavt på stemmefiske. Nå må politikerne komme på banen i forhold til pop og rock - og ikke minst i denne konkrete saken. Å spille i band er ikke noe mindre viktig enn å drive med idrett. Rockbyråkrater, med et stort stemmeberettiget publikum/medlemsmasse, har faktisk stor makt. Dere må utfordre politikerne!