Rock og revolt

Det blir ikke revolusjon så lenge middelklassen fører «culture wars» mot sin egen platesamling.

Indie? Det har jeg slutta å høre på.

Samtalen finner sted i en norsk nisjeavis, kulturredaksjonen, fredag etter deadline. La oss si at det er en ung kvinne som fører ordet. La oss si at hun er ambisiøs (litt. vit. hovedfag), radikal (SV eller lengre ut) og slett ikke spesielt uhipp (sesongens tilbudsvarer i The Meatpacking District). Men indierock, det gidder hun ikke lenger følge med på.

- Så du foretrekker mangfoldet på VG-lista?

- Pfft. Hva er egentlig indie uansett? Indie-band er like kommersielle som alle andre. Det er bare en livsstilsgreie.

På dette tidspunktet har nikkende hoder stukket fram fra opptil flere Dilbert-kuber. Det nærmer seg konsensus i kontorlandskapet: Indierocken - «sånn musikk som spilles på Mono» - er bare slitsom. Snobbete. Konservativ. Nei, hva hører vi på i stedet?

- For tida kommer det jævlig mye bra fra r’n’b-produsentene, da. Neptunes og Timbaland og sånne.

Jeg tør påstå: En slik samtale kunne ikke ha funnet sted på 90-tallet. Den er symptomatisk for det tiåret vi snart skal forlate; et desennium preget av en endeløs rekke «culture wars» med middelklassen i skuddlinja. I tur og orden har mellomlagene måttet avsverge sin forkjærlighet for avantgardistisk litteratur, konseptkunst, kles- og møbeldesign - og til sist altså indierock.

Artikkelen fortsetter under annonsen

På den musikkpolitiske fronten har særlig Thomas Seltzer, såkalt «sjefideolog» i Turboneger, framstått som en hissig feltherre. Hans mobilisering mot «den blodfattige indie-rocken» begynte allerede på debutplata Hot Cars and Spent Contraceptives (1992), som avsluttes med et drøyt 24 minutter langt dialogspor kalt «A Career in Indie Rock». En ung mann blir voldtatt av en sadistisk politibetjent, og det etterlates liten tvil om hvem av dem som representerer indie-kulturen:

SJEFIDEOLOG I TURBONEGER: Thomas Seltzer. Foto: SCANPIX
SJEFIDEOLOG I TURBONEGER: Thomas Seltzer. Foto: SCANPIX Vis mer

Rollefordelingen er helt i tråd med den offentlige diskursen rundt rock og motkultur, hvor mainstreamrocken blir framstilt som maskulin, viril, aggressiv, mens indierocken gjennomgående beskrives med termer som «fey», «wimpy», «weak» og «twee». I sitt mest primitive stadium er indie-motstanden gjenkjennelig nettopp som en forakt for «svakhet» - en aversjon mot menn som ikke evner, eller ønsker, å leve opp til samfunnets maskulinitetsidealer.

Dialogen i «A Career in Indie Rock» er visstnok klippet direkte fra Seltzers pornofilmbibliotek. Med årene har han gjort kritikken mer sivilisert, mer «teoretisk» - blant annet ved å ispe den vage referanser til Pierre Bourdieus begrep om «symbolsk kapital». Det faktum at klasseforskjeller i vestlige velferdssamfunn opprettholdes gjennom «språk, klær og litteraturpreferanser», blir for Seltzer et påskudd for å erstatte klassekamp med kulturkamp: Revolusjonen forutsetter ikke lenger politisk mobilisering; det duger med kulturelle omdisponeringer på individnivå. Solidarisk sinnelag, sier du? Opptatt av den tredje verden? I så fall burde du pelle seg hjem og slenge Sonic Youth-samlinga (hvit, intellektuell «kunstrock») på peisen.

Da Seltzer kastet om seg med slike livsstilsråd i bandintervjuer, var det mest moro og tergete posisjonering vis-à-vis kolleger i bransjen. Det ideologiske potensialet ble tydelig først etter Turbonegers «oppløsning» høsten 1998: Seltzer takket ja til en stilling i Bengal Consulting, og erklærte samtidig at «privat sektor is the new loud». At en trendanalytikers arbeid ikke primært består i å bevisstgjøre folk om kulturelle disposisjoner, men grovt utnytte dem i salgsøyemed, lot ikke til å forstyrre Seltzers nattesøvn: Med fast inntekt og kultursektoren på en armlengdes avstand, var han klar til å ta det endelige oppgjøret med «Mono-gjengen».

Og Seltzer har hatt vinden i ryggen. De seinere åra er det kommet en jevn strøm av bøker som problematiserer rockens selvforståelse. Som Audun Vinger er inne på i sin anmeldelse av en av disse utgivelsene, Hugh Barker og Yuval Taylors "Faking It" (2007), kjennetegner det mye av dagens juvelbefengte hip hop-miljø at «ordene ’keeping it real’ er risset inn i dogmetavlen med øks», men uten at kultursosiologene arresterer dem av den grunn. Merkelig nok er det rocken som hele tida må stå til rette for sine ulne begreper om «ekthet» og «kvalitet», selv om autonomiestetikken er langt mer framtredende i andre sjangrer.

Hva skyldes forskjellsbehandlingen? Musikkjournalist Ole-Martin Ihle kunne oppklare i Klassekampen 14. november 2003: «Rock er middelklassens musikk». Vi gjenkjenner argumentet fra 70-tallets rockedebatter, da Enver Hoxhas kulturpolitikk fikk horder av norske kadrer til å kaste plektrene sine til sjøs. Den revolusjonære overbygningen er borte, men Ihle og Seltzer mobiliserer til middelklassehat på tilsvarende grunnlag. Ifølge sistnevnte representerer indierocken «backpacking, slumming og selvrealisering for folk som vokste opp i hjem med solidaritets-akvareller og Dea Trier Mørch-romaner».

Det Seltzer unnlater å tilføye, er at han selv vokste opp i SV-kommunen Nesodden, blant gymnaslærere og tanter med sosialantropologiske suvenirer om halsen, og rundet alle portene i den motkulturelle selvrealiseringsløypa - Oslo Katedralskole, Forsøksgym, Blitz - før han «fant seg sjæl» som antirocker og middelklasserefser. Under lagene av oppkjeftig sarkasme skjuler det seg antakelig en liten filantrop med sosial skyld til langt opp over øra.

For stikkordet er nettopp «skyld». Middelklassen skal skamme seg over at den er middelklasse. For 30 år siden var slagordet «sjølproletarisering»; småborgere skulle forsake sin dyrt ervervede utdannelse og i stedet vinne sann visdom på fabrikkgulvet. Dagens middelklassedøtre blir stilt overfor det samme binære valget: De må enten vende snuta «oppover» eller «nedover», ettersom det kun fins to holdninger å møte massekulturen med - forakt eller smiger.

Det siste alternativet er ikke stort mer radikalt enn det første, men gir betydelige symbolske gevinster: Kjetil Rolness har skapt seg en hel karriere på å raljere over middelklassens interiørpreferanser. Han nærer ingen sympati for arbeiderklassens politiske sak, men bestiger gjerne en vaklende stol på Kunstnernes Hus for å tale varmt om dens kultur - for sjokkeffektens skyld.

Da Kjartan Fløgstad forsøkte seg med et liknende stunt vinteren 2007, fikk han rettmessig påtale av sosiolog Lars Bugge. Fløgstad tok til orde for en oppvurdering av den gamle Vanguards-låta «Mot ukjent sted», som av musikkjournalistene ble avskrevet som «husmorpop». Hensikten med utspillet var trolig å bekrefte arbeiderklassens kulturelle verdighet, men som Bugge påpeker: En slik bestrebelse forutsetter nettopp at man anerkjenner prinsippene for de bestående hierarkier, og dermed kulturens undertrykkelsesfunksjon. Den russiske marxisten Boris Kagarlitskij har spådd at forsmådde akademikere, journalister og kunstnere kan bli Vestens nye revolusjonære. Det er en analyse har mye for seg. Men så lenge middelklassen er fullt sysselsatt i en kulturkamp mot seg selv og sin egen smak, vil det etterlengtede «opprøret fra midten» utebli. Og Civitas åndskrigere kan spare kreftene - for de venstreintellektuelle ordner opp på egen hånd.

•Kronikken er en lengre versjon av en artikkel fra boka «Brenn ned skiten», som utgis av Flamme Forlag i disse dager.