Foto: Christian Roth
Foto: Christian RothVis mer

Rock på postordre

Nickelback med tannløst balladebonanza i Telenor Arena.

KONSERT: Det enkle er åpenbart det beste i Nickelbacks univers. Turneen de nå er ute på har de enkelt og greit kalt The Hits Tour. Ingen grunn til å komplisere ting, altså. Denne tankegangen gjenspeiles også i det meste de kanadiske superstjernene foretar seg. Fra å dunke ut Panteras «Walk» som nå-skjer-det-låt, via ferdiginnspilt stemme som proklamerer at festen er i gang, til bandets programmessige publikumsfrierier.

Det handler om rene ord for penga, nokså banale ord må en vel si. Men, det får være underordnet i denne sammenhengen. «Animals» setter tonen til middels pump. Det tar imidlertid ikke lang tid før de gir seg balladene i vold og der blir de værende store deler av kvelden.

Usjarmerende «Photograph» kommer som låt nummer tre og når sant skal sies, er ikke deres fusjon av Westlife og Bryan Adams de mest tiltalende som har skjedd rocken de siste tiårene. Det samme kan sies om den usjarmerende, testosteronmettede griselåten «Something in Your Mouth», selvsagt etterfulgt av et par «bada-bom-groviser» signert Chad Kroeger. Og så: Mer ballader for damene, som han så flott sier. Så langt, så der.

Blottet for substans Det er selvsagt ikke noe i veien med å være bunnløs kommersiell, men det er mange som klarer å gjøre det med en viss eleganse og et snev av kløkt. Det meste Nickelback foretar seg er så blottet for substans at det fremstår karikert i en slik grad at man saktens kan lure på om de tror på det de sier selv eller om alt bare er et skuespill?

Når en rekke på syv sukkersøte ballader krones av en trommesolo etter alle klisjébokens kunster og regler, forteller det litt om at dømmekraften ikke er helt på plass.

Ballade-bonanza Den store skuffelsen er at det man forventet skulle bli et skamløst og gyngende rockeshow med glossy lyd og større-enn-livet-holdning, ender i ballade-bonanza, fremført av en gjeng posører som ikke makter å posere en gang. Det kan nesten virke som om gjengen har tatt et brevkurs i rock (trommisen skifter fra Rush til Slayer-skjorte i pausen).

De kan jo når de vil, som når de forener Def Leppard med «Black Album»-Metallica i «Burn it to the Ground», og til og med viser et snev av «spontanitet» når de gir seg i kast med Elton Johns «Saturday Night's Alright for Fighting» (de startet jo tross alt som et coverband). Men den knappen trykker de på i seineste laget.