Rock rundt Hamar

Ei artig bok, full av minner og opplevelser.

BOK: Spør dere meg, er ordene «rock» og «Hamar» er to ord som egentlig ikke hører så godt sammen. Det er ikke mange gruppene som har kommet derfra i åras løp, og i perioden denne boka dekker, 1954 til 1967 var det veldig få.

Ingen av dem finnes på plate i dag. Jeg regner ikke Ole Ivars for et rockeband, mer som et allround danseorkester, dog med et sterkt særpreg og personlig uttrykk den gang som nå.

«Da rocken kom til Hamar» omhandler rockens inntog og spede barndom i denne østlandsbyen. Forfatteren har valgt å begynne med den internasjonale delen av rockens historie, og det blir fort klart at det er femtitallets helter som står hans hjerte nærmest. Kronologien er klar. Internasjonale fenomener som Elvis kommer til Norge, først til Oslo, og en stund senere til Hamar.

Teksten skildrer opplevelser rundt filmer og konserter, i tillegg til en del intervjukapitler med noen av dem som opplevde rock i Hamar på slutten av femti- og tidlig på sekstitallet. Mye lokalhistorie på høyt plan. Spesielt interessant er intervjuet med Hamar-Elvis alias Ole Erik Andersen, som gikk løs på en artistkarriere sjøl. Og han ble vel også den første rockartisten fra Hamar som kom på plate.

«Cadillac»

Interessante er også intervjuene med en håndfull lokale band, og jeg husker The Fentons godt. De var et av de første ordentlige banda jeg så, den gang de spilte på såkalte «sokkefester» på Hamar Katedralskole. Fellesnavnet på disse festene innebar at man måtte ta av seg skoene før man gikk inn i gymsalen, der arrangementet ble avholdt, og gå/danse i sokkelesten. Nå ja, The Fentons så jeg flere ganger, minnes at de imponerte med en utmerket versjon av Hollies-låta «You know he did», pluss at de spilte «Gonna send you back to Georgia», som jeg akkurat hadde kjøpt på plate med The Pussycats.

Ole Ivars er også intervjuet i boka, skjønt de var egentlig ikke noe Hamar-band, Vang og Romedal var hjemstavnskommunene deres. Og den ene gangen jeg så dem på scenen i Folkets Hus i Vallset vinteren 1967, spilte de klassikere som «Cadillac» og «What’d I say». Tøft nok! Og det er et artig intervju.

Et av Hamars første spillesteder het Båsen. Navnet kom fra forkortelsen «Komiteen for Utstillingsplassens Arrangementer» som straks ble kortet ned til KUA, og derfra var ikke veien så lang til «Båsen».

Bra at komiteen ikke het det mer naturlige «Utstillingsplassens Arrangementskomité», da hadde man fått navneproblemer. I boka befinner det seg for øvrig et fantastisk bilde av rockekongen Roald Stensby in action på nettopp Båsen.

The mid-sixties

Boka er bra fram til 1964 og der omkring, men så faller prosjektet litt sammen. Bokas tre siste år er mangelfullt dekket i forhold til de foregående. Det kunne godt vært med noen avsnitt om den gangen Beatles-filmen «A hard day’s night» ble vist høsten 1964. Forestillingen ble avbrutt og nesten avlyst, fordi publikum bråkte for mye under «I should have known better». Og jeg savner en reportasje eller to fra Domkirkeodden, for eksempel den gangen Oslo-bandet Mojo Blues i miniskjørt fikk stående applaus for sin konsert der seinsommeren 1967.

Forfatteren nevner flere steder plateforretningen Hamar Musikkhandel, og intervjuer til og med en av de ansatte derfra. Han hopper imidlertid over det faktum at fantes en musikkhandel til i byen, som het Tonika.

Utenfor byen

Tonika var større enn Hamar Musikkhandel, og hadde tilholdssted hadde flere steder i byen. Tonika hadde to avdelinger, en for instrumenter og en for plater. De unge damene som jobbet der så ut som om de var klipt ut av «moderne» magasiner som «Det Nye», flotte og elegante. Dessuten jobbet Ole Ødegaard fra Ole Ivars der en periode. Han kom det bilde av i «Det Nye», enda han ikke var fullt så flott! Begge platesjappene hadde for øvrig bra utvalg, både innen beat og blues.

Forfatteren hopper også over det faktum at det fantes spillesteder for band ikke langt utenfor Hamar, steder som Herredsvang (Pussycats, Ola & The Janglers), Folkeparken, Ådalsbruk (det største av dem alle, med bl.a. Spencer Davis Group, Brian Poole & The Tremeloes, Millie Small pluss masse norske på besøk), Bøndsen (The Hep Stars, The Cool Cats pluss andre norske) og Glåmdalsmuseet, (Dream og 1 2 6).

Minnebok

Disse må ha vært konkurrenter for arrangementer i Hamar, og i alle tilfelle så kom det jo en overgang rundt 1966 da Sven-Ingvars-stilen slo an for alvor, og delvis en til noe senere, med Buck Owens og country and western. Disse faktorene var med på å ta rotta på det som fantes av muligheter for beat- og r&b-band til å overleve i Hedmark.

Boka er rikt illustrert, for det meste i svart-hvitt, med flotte bilder både av utøvere og ymse billetter, annonser og liknende. De siste sidene er fylt opp med fargefoto av store rock’n’roll-giganter fra utlandet som har besøkt Hamar. Som Little Richard, Fats Domino, Jerry Lee og Cliff Richard. Flotte bilder, men litt unødvendige spør dere meg. Spesielt siden alle er fra 1989 og utover.

Men alt i alt er dette ei artig bok, full av minner og opplevelser. Bra som historiebok, og for dem som egentlig bare skal gjenoppvekke musikalske minner fra en svunnen ungdomstid er dette stor lektyre.