Rock ved reisens slutt

Det er ikke lenger presten som bestemmer. Stadig flere reiser til dødsriket med et personlig tonefølge.

En dag tidlig på 80-tallet ble Åge Aleksandersen oppringt av et dypt fortvilet foreldrepar. De lurte på om det var greit å bruke hans «Lys og varme» i begravelsen til deres barn.

- Jeg syntes det var en vanskelig situasjon, men svarte selvfølgelig ja. Hvis mine sanger kan bidra i en tung stund, så er det fint, sier Aleksandersen i dag.

Det vakreste som fins

Siden den gang har «Lys og varme» blitt spilt i utallige begravelser. Stadig oftere fylles kirkerommet av pop og rock når de pårørende tar et siste farvel. Erik Hillestad, leder av plateselskapet Kirkelig Kulturverksted, har selv skrevet tekstene til to sanger som benyttes i slike situasjoner. Det gjelder Sigvart Dagslands «Sangen om gleden» og Carolas «Jag vill alltid älska». Hillestad ble glad da han første gang hørte at hans egne ord ble brukt ved en slik anledning.

Det samme ble Jahn Teigen. Hans «Adieu» og «Det vakreste som fins» blir ofte brukt i begravelser:

- Det betyr at mine sanger sier noe om livet, og jeg er stolt over å ha skrevet noe som kan brukes i den sammenhengen, sier Teigen.

Tidligere var det ikke snakk om å sende et menneske til det hinsidige med et populærkulturelt tonefølge. Eller var det det? Knut Aukrust er bestyrer ved Institutt for kulturstudier ved Universitetet i Oslo, og han mener at bruken av pop og rock i begravelser ikke er en ny trend.

- Verdslige sanger

- Det vi i dag oppfatter som sakral og kirkelig musikk, var ofte ikke det da den ble skrevet for 200 år siden. Vi har bare ikke tenkt på at dette svært ofte er verdslige sanger.

- Hva forteller bruken av rock i begravelser om oss?

- Den sier noe om det folkelige og emosjonelle i en litt forvirret tilstand i 2002.

Erik Hillestad mener at utviklingen skyldes at den generasjonen som gjorde seg eksistensielle erfaringer gjennom rocken og rocketekster har begynt å dø, og at det tvinger seg naturlig inn i begravelser.

- Rocken vinner over gamle fordommer, den ble jo tidligere sett på som litt lett, men dette beviser at den har tyngde og bærekraft, sier Hillestad.

Kapellan Jan Terje Christoffersen (38) i Tønsberg domkirke tilhører den nye og moderne generasjonen teologer. Christoffersen har oversatt tekster av både Dylan, U2, Paul Simon og Van Morrison og brukt dem i lokale forestillinger og konserter. Som prest har han selv sett at rocken har funnet sin plass i kirkerommet.

Den gode smak

- Stort sett er det fortsatt vanlig salmesang som brukes, men jeg ser at yngre mennesker tvinger oss ut av de vanlige måtene å tenke på. En gang var jeg forrettende prest i en ung manns begravelse, og han hadde valgt ut ei låt av Neil Young.

- Er dette uproblematisk for kirken?

- Neil Young overrasket meg positivt, men hans musikk og tekster er jo av svært god kvalitet. Det er farlig å være dommer over den gode smak, men det er viktig at musikkvalget ikke blir for privat. En begravelse foregår innenfor en ramme som er større enn oss selv og med en tradisjonell liturgi. Musikken kan skape en for stor kontrast, men kontraster kan også forsterke opplevelsen.

Forskjellen mellom det personlige og det private er viktig også for Erik Hillestad. Han minner om at en begravelse arrangeres for de etterlatte og ikke for den avdøde.

- Det er viktigere hva de pårørende liker, enn hva du selv liker.

Det er ikke Knut Aukrust enig i. Han mener at kirken har kommet til kort mot verdslige kulturelle uttrykk.

- En begravelse berører det innerste hos de pårørende. At pop og rock brukes mer og mer, representerer kirkens fallitt. Dens liturgi klarer ikke lenger å nå folk, mener Aukrust.

Åge Aleksandersen traff spikeren på hodet da han skreiv «Lys og varme». Også «Eldorado» og «Dekksgutt» blir brukt, men det er førstnevnte som er hans store sang.

- Den brukes både i dåp, konfirmasjon og i begravelser. Det er utelukkende fint at noen er så glad i en av mine sanger, sier Aleksandersen.

TIL DIANA: Sir Elton John spilte en versjon av sin hit «Candle in the Wind» med tittelen «Goodbye England's Rose» i forbindelse med prinsesse Dianas bisettelse i 1997. Også her i Norge blir det stadig mer vanlig med pop og rock i begravelser. Men hvem er begravelsen for, den avdøde eller de pårørende? Og passer all pop og rock innenfor kirkens rammer?