Rocka horrorshow

«Shockheaded Peter» er et lystig skrekk-kabinett av sjangeroverskridende horrorhumor.

GROTESK GLADVOLD: I «Shockheaded Peter» mister monstrøse barn og ungdommer livet på monstrøse måter. De fleste av ensemblets medlemmer opptrer i en rekke ulike roller hver. Foto: Fredrik Arff
GROTESK GLADVOLD: I «Shockheaded Peter» mister monstrøse barn og ungdommer livet på monstrøse måter. De fleste av ensemblets medlemmer opptrer i en rekke ulike roller hver. Foto: Fredrik ArffVis mer

MUSIKAL: Egentlig skulle «Shockheaded Peter» vært vist høsten 2011.

Det Norske Teatret valgte å utsette: En forestilling som tar livet av barn og unge i tur og orden, på grotesk vis og av bagatellmessige årsaker, kunne fort ha støtt vekk teaterpublikum noen få måneder etter skuddene på Utøya.

Sjangermiks Premisset for handlingen er ikke mer smakfullt i 2013. Men så er heller ikke smakfullhet noe «Shockheaded Peter» sikter seg inn imot.

Den burde heller ikke være noe å ta anstøt av. Utgangspunktet er for absurd til det. Virkemidlene er for virkelighetsfjerne, skikkelsene for parodiske, og dødsmetodene for usannsynlige.

Forestillingens «blod» og «gørr» ligger også for langt fra det realistiske til å kunne vekke avsky.

I stedet er «Shockheaded Peter» en boblende energisk iscenesettelse; et gotisk overdrevet satiresirkus, med makabre sketsjtablåer, ispedd pantomime, sang og dans, figurteater og til og med en sekvens med skyggespill.

Vi kan kalle den et teaterteknisk lekerom for sjangeroverskridende sceneuttrykk, splatterhumor og visuelle overraskelser.

Hva sistnevnte går ut på, skal ikke røpes her, men det er mange av dem, og de ligger både i Arne Nøsts mangslunkne scenografi, i Belinda Brazas koreografi, og i rolleinstruksjonen av Erik Ulfsby. The Tiger Lilles' rock-aksentuerte kabaretmusikk underbygger den lekne variasjonen, og blir framført av femmanns band som også tar del i scenebildet.

Gru og glede Rollegalleriet består, med noen få unntak, av ufyselige unger og frastøtende foreldre, og samtlige får sin straff for sine brudd på velkjente dannelsesregler. Dette blir presentert med den hensikt å få størst mulig uttelling av sadistisk fryd, på scene og i sal.

Scenestrukturen er gjentagende: Advarsel, brudd på advarsel, straff. Men variasjonen i virkemidler og sceneuttrykk fjerner forutsigbarheten.

«Shockheaded Peter» kan sees enten som en parodi på moralismens strenge pekefingre, eller som en understøttelse av de samme, og budskapet - i den grad her er et budskap - kan etter valg tolkes til «Gjør du ikke som mora di sier, går det deg riktig ille» eller det motsatte; «Mora di er slett ingen engel, hun heller - hvem bryr seg om hva hun har å si?».

GJENNOMGANGSFIGUR: Vidar Magnussen, som seremonimester, er «Shockheaded Peter»s mest stabile nærvær. Rundt ham skifter bildet stadig. Foto: Fredrik Arff
GJENNOMGANGSFIGUR: Vidar Magnussen, som seremonimester, er «Shockheaded Peter»s mest stabile nærvær. Rundt ham skifter bildet stadig. Foto: Fredrik Arff Vis mer