Rocka kunst

I 17 år har rockeentusiasten Willy B. samlet på norske bandplakater. Den 5. september stiller han ut på Platemessa i Oslo.

- Det er ikke få bandpostere jeg har dirka ut med denne, sier Willy B. fornøyd og klirrer med nøkkelknippet.

- Men jeg har da moral. Jeg stjæler ingen plakater før konserten det reklameres for er over. Men da stjæler jeg til gjengjeld som en ravn.

Willy B. (47) samler på B-kultur andre hiver i søpla, og har rundt tusen bandplakater ligger pent oppbevart på loftet - så langt unna tobakksmuss og kaffeflekker som mulig. For postere er hverdagskunst med stor verdi som historiske dokumenter, ifølge Willy B.

- Bandplakater er beviset på at et band har eksistert. Det er mange band som aldri har gitt ut plater, bare postere. De ville forsvunnet ut av historien dersom ingen tok vare på posterne, sier rockjournalisten og forfatteren, som har skrevet bøker både om norsk rock, pocketboka og tegneserier.

Ideen om å samle på postere fikk Willy B. da han holdt på å skrive «Norge i rock, beat og blues».

- Bandplakater skal være en forbruksvare, men jeg er overrasket over hvor få band som har en komplett samling av sine egne postere.

NÅR DEN ALLER FØRSTE norske bandplakaten ble trykket, er vanskelig å tidfeste nøyaktig. Tradisjonen skjøt fart i Norge på slutten av femtitallet, og den eldste plakaten i samlingen til Willy B. er av The Gamblers fra 1962.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- De første plakatene var veldig enkle, med bilde av artisten eller bandet i én farge. I motsetning til USA og San Francisco fikk Norge aldri pyskadeliapostere på 70-tallet, med syrete tegninger og bokstaver. I 1966 laget Pussycats den første plakaten som ikke besto av natur eller ansikt, men ellers utviklet sjangeren seg minimalt før på midten av 80-tallet.

I kjølvannet av postpønken kom en ny arty-farty trend. Man ble mer kunstnerisk bevisst og stjal illustrasjoner fra litteratur og samfunn.

- Dessuten begynte folk å skrive bøker om plakatkunst, og postere ble veldig inn, forteller Willy B.

ETTER MIDTEN AV 80-tallet kunne man ikke lenger snakke om én regjerende trend. House og teknokulturen innførte et helt eget språk, men ellers varierte bandplakatene fra det overintellektuelle, med kodede budskap, til platt internhumor, tresnitt, silketrykk og symboler i alle mulige farger.

- Sister Rain var eneren på det norske markedet. To av gutta i bandet, Eystein Hopland og Aslak Nygren, jobbet som grafiske designere, og hadde en veldig bevisst og gjennomtenkt stil. De trykket plakatene i få eksemplarer og brukte blant annet tapet som materiale, forteller Willy B.

Selv synes han de beste plakatene er de som har sjel og som tydelig formidler et budskap. Hjertet sitt har han hos Motorpsycho.

- Motorpsycho er det bandet i Norge som har turnert mest i utlandet, og laget flere plakater enn noe annet norsk band. I begynnelsen tegnet vokalist Bent Sæther plakater på jobben som aldri ble brukt. Senere tok Kim Hiorthøy over som Motorpsychos faste designer. Han har en veldig personlig stil. Også Are Kleivan fra Piledriver og Tom Osberg fra Sarina Nut Co. har en unik uttrykksform, mener han.

DEN VERSTE NORSKE posteren han har kommet over, er en av Cowboy-Laila i rosa pastell. Han har også humret godt over mange grelle dansebandpostere.

- Dansebandmoten har forandret seg svært lite. De smører fremdeles trynet sitt på posterne. For et rockband er det i dag tabu å avbilde seg selv på plakaten. Hvis det blir gjort, er det som regel med humor, som Penthouse Playboys eller Turboneger.

For Willy B., som spiller gitar i Willy B. Guitar Review, er det like utenkelig å ha bilde av seg selv på coveret som å strikke genser til kjæresten.

- Jeg har opplevd gamle menn gråte når de har sett sine egne plakater. Det dukker opp minner fra en tid de helt hadde glemt. Postere er B-kultur, men de hører ikke hjemme i søpla, hevder han.

HVERDAGSKUNST: Gamle postere hører ikke hjemme i søplekassa mener Willy B.