Rocke-Norge på tur

Trenger vi flere helt like musikkfestivaler i Norge?

MIDTVEIS I AUGUST ble en av årets siste norske musikkfestivaler arrangert i Stavanger. Pulpit Rockfestival var kommet i stand etter flere års ruging på en god idé, men det måtte massiv pushing av kommunale kroner til før festivalen ble virkelighet. Resultatet ble både storslått og bedrøvelig. Det var ingen ting i veien med artistene, som stort sett var solide norske navn. Problemet var bare at de fleste hadde reist Norge på kryss og tvers denne sommeren, og enkelte hadde til og med vært i Stavanger et par ganger tidligere i år. Det ble en ok festival, men det var også det hele. Og det sier vel det meste når regionavisen Stavanger Aftenblad mandagen etter gir ei sytete gammel dame som er redd for at glasset skal knuse på grunn av lydnivået, mer oppmerksomhet enn selve festivalen. Det skal altså ikke mer til enn middels høy lyd på en tidlig lørdagskveld før sjokkbølgene brer seg i byen som skal være europeisk kulturhovedstad i 2008.

DET VAR DEN UNGE vokalisten i Kristiansundbandet Beautiful People som sa det først, dette med at den norske rockesommeren mer og mer tar form av en gjeng artister som reiser fra sted til sted. Resultatet er dessverre en utflating av det som i utgangspunktet er en positiv demokratisering av musikktilbudet, særlig for dem som ikke har råd til eller interesse i å reise til etablerte festivaler som Øya eller Quart. Problemet er at dette svekker mulighetene for å engasjere nye og spennende, gjerne internasjonale band og artister. Ved at festivalaktivitetene spres utover hele landet oppnår vi en utflating av tilbudene - i hvert fall så lenge de fleste festivalene har omtrent samme musikalske profil.

FOR DET ER VANSKELIG å skille fra hverandre profilen til festivaler som Bukta i Tromsø, Fjellpark i Flekkefjord, Slottsfjell i Tønsberg, Pulpit i Stavanger, Øya i Oslo eller Quart i Kristiansand. Og flere av entusiastene bak de nye festivalene ønsker å spise kirsebær med de store. Pressetalsmann for Slottsfjell, Behnam Farazollahi, sa i sommer at festivalen har som målsetting å bli en av Norges største i løpet av de neste tre årene. Han våger seg attpå til frempå med en påstand om at festivalen har mer særpreg enn de konkurrerende festivalene, men må utenom det musikalske for å begrunne en slik påstand: Særpreget skyldes at festivalområder ligger på toppen av et fjell... Men skulle ikke nye ivrige konsertarrangører som gir de etablerte festivalene konkurranse bare være positivt?Vil ikke dette virke skjerpende og stimulere til enda bedre tilbud til rockeinteresserte nordmenn? Ikke nødvendigvis. Norge er et lite land, og publikumspotensialet på mange av konsertstedene er begrenset. Det vil være en tragedie dersom vi ender opp med en rekke småfestivaler som hver for seg ikke har kjøpekraft eller kunstneriske ressurser til å engasjere de nye, spennende eller internasjonalt store artistene. For slikt koster både penger og kunnskap, som regel mer av begge deler enn det er mulig å fremskaffe dersom hver av festivalene har besøkstall på mellom 2000 og 10000 mennesker. Faren ved en slik situasjon er at festivaltilbudet blir middelmådig og kjedelig. Da vil norske artister dominere scenen, noe som ikke er negativt i seg selv. Det er ikke feil at Turboneger, Thomas Dybdahl og Annie reiser på klippekort gjennom sommernorge, men det blir dødsens kjedelig dersom festivalprogrammene blir identiske. Da forsvinner mye av det som burde være ingredienser i en god festival - kreativitet, nyskaping, storhet, galskap og sjokkartede opplevelser. Gjerne ved at internasjonale artister, som ofte koster skjorta, også engasjeres.

RESULTATET SER VI allerede i år. Festivalnorge har denne sommeren vært nærmest øredøvende fri for overraskelser. Quartfestivalen har etter flere år med beinhard konkurranse og dårlig økonomi siktet seg inn mot det trauste middelsjiktet, hvor gamle storheter som Foo Fighters blir trekkplastrene. I pressens leting etter noe å skrive hjem om blir ei fjær til ti høns ved at Snoop Doggs forsentkomming og sigarrøyking på scenen skandaliseres til uante dimensjoner. På Øya gikk det også rolig for seg, og det mest sjokkerende som skjedde i Oslo var at Babyshambles sin vokalist Pete Doherty ble stanset i tollen og senere spydde på scenen. Og dermed har vi også vært gjennom det mest fancy som huskes fra festivalsommeren 2005. Vi er inne i en blomstringsperiode for norsk rock. Dessverre er de fleste artistene kommersielle forretningsfolk som lar seg friste av alle spillejobbene som følger i kjølvannet av festivalene. Og når alle skal tekkes reduseres de kunstneriske ambisjonene. Festivalene sprer musikken tynt utover det lille landet Norge. Dermed taper vi råskapen og den kunstneriske kreativiteten som et møte mellom et entusiastisk publikum og konsentrert økonomisk kjøpekraft gir. Rocken i Norge har paradoksalt nok kanskje aldri vært bedre og samtidig nærmere middelmådig kjedsomhet enn i dag. Festivaler som ikke engasjerer andre enn mennesker som har tenkt ferdig alle de tankene de hadde tenkt å tenke gjør rocken kjedelig og bør ikke arrangeres.

TURBONEGER</B>