Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: The Dogs - «Crossmaker»

Rockebikkjene glefser igjen

Du kan alltid stole på Kristopher Schau og The Dogs.

NYTTÅRSALBUM: The Dogs følger tradisjonen og gir ut album på årets første mandag. Foto: L-P Lorentz
NYTTÅRSALBUM: The Dogs følger tradisjonen og gir ut album på årets første mandag. Foto: L-P Lorentz Vis mer

ALBUM: The Dogs gir alltid ut et nytt album på årets første mandag, etterfulgt av en turné. I år måtte de vente helt til 6. januar - og dermed kan de ikke skryte av å være først. Men de er definitivt de mest bråkete denne første uka i det nye tiåret. The Dog er nok også bandet med verdens tyngste bandmerch, 50 kilo tunge kumlokk som selges for 5000 kroner stykket. Ifølge Wikipedia har de nå solgt 100 av dem.

«Crossmaker»

The Dogs

4 1 6

Punk/rock

2020
Plateselskap:

Drabant Music

«Er seg sjøl lik - på godt og vondt.»
Se alle anmeldelser

Fengende punk

«Crossmaker» er The Dogs' åttende studioalbum, og det låter akkurat som det skal - i den grad det er et poeng. Det vil si at bandet igjen dyrker punkrockklisjeene og følger fort-og-gæli-strategien.

The Dogs-varianten kan kanskje kalles fengende punk: hardt og riffbasert, der Kristopher Schaus stemme er som en tung brøytebil som danser litt uvørent på glatta. Av og til skjærer han ut til siden, men som regel holder han seg mellom høydestolpene som markerer kjørebanen. Nå og da skriker han også til for ett eller annet, men det går fort over. Fornyelse er ikke et tema her.

Ti singler

Alle de ti låtene på albumet er gitt ut som singler, siden det viste seg umulig å enes om hvilke låter som skulle gis ut i forkant.

Det startet med «Moment of Truth», en av flere låter som sjangermessig nærmer seg den mer avslepne formen for black metal - særlig på grunn av Schaus brølende og «deperate» vokal. Det er også albumets heftigste låt, mens «The Octopus Embrace Of Drugs» er albumets snille ballade.

Låter som «Love Says Nothing» og «Try Harder» får meg til å tenke at The Dogs kanskje går litt på tomgang og at det er på tide å gjenoppfinne bandet, men det tror jeg ikke de har lyst til.

«Death By Browning» fra 2017 fra et mer avansert og produsert The Dogs står fortsatt som et høydepunkt i katalogen. Låtmaterialet er mer kreativt - og bedre.

Fengende

Men - så slår de til med en herlig låt som fengende og fandenivoldske «Toy Guns In A Butchery», et albumhøydepunkt med en god tekst av bandets faste versemaker Kristopher Schau. Han er åpenbart fullt klar over at han langt på vei gjentar seg sjøl: «I know, here I go again / Distilling my misery into some verses and a refrain / Three minutes of pain».

Bandet følger fint opp med «Without A Warning», med ei tekstlinje som svinger litt: «So, I don't raise my voice / Prematurely / Or else too late will come too early (...) Love, when it begins / Is mostly about lying / So, she returns to that now that it's dying». Avsluttende «Make It Hurt Until We Forget» er The Dogs på sitt mest fengende og beste, med effektiv koring fra bandet i refrenget. Melodiene snekrer Schau sammen med gitarist Mads Martinsen.

The Dogs-turneen starter 17. januar på Lace i Horten, som i fjor fikk ett av bandets kumlokk i gave. 20. juni varmer The Dogs opp for Kiss i Sandnes.