Rockedronningene

Grundig og god gjennomgang av en oversett del av musikkhistorien.

BOK: Historien om norsk rock har vært fortalt flere ganger, men aldri fra kvinnenes synspunkt. Derfor er denne boka et kjærkomment og nødvendig tilskudd til det norske musikkbiblioteket, særlig fordi Marta Breen favner videre enn det som kan kategoriseres som «rock».

Åpenhet

Breen viser en fordomsfrihet og åpenhet som er uvanlig fra musikkjournalister, en yrkesgruppe hvor nedlatende karakteristikker sitter løst om artister som ikke faller innenfor de rette rammene. Dermed kan Breen gripe fatt i historier som aldri tidligere er fortalt i bokform, eller som knapt har vært nevnt noe annet sted. Og hun trenger heller ikke være kritiker eller sette terningkast på artistene hun omtaler. Det er mange glemte navn fra rockens første år: Hvem har vel hørt om Halldis «Vesla» Lindvall fra Finnmark? Karrieren hennes ble det aldri noe av, selv om tilbudene var der. Faren ville ikke at hun skulle utsettes for storbyens farer, dermed måtte hun bli hjemme. Sånn sett var Inger Lise Andersen (seinere Rypdal) den rake motsetning, da hun som 17-åring flyttet hjemmefra for å satse på sangen. «Jeg skrev bare en lapp der det sto: Har flytta til Oslo. Hilsen Inger Lise».

Amtmandens Døtre

Et annerledes eksempel er pionerbandet The Dandy Girls, som spilte rundt om i verden i fem-seks år uten å bli omtalt i norske medier. «Da jentene kom hjem til Hønefoss og fortalte om sine opplevelser i Asia, opplevde de å ikke bli trodd», skriver Breen. I dag er de fleste utenlandsturer grundig omtalt før artistene har forlatt Gardermoen. En av de mest betydningsfulle historiene kommer fram i kapitlet «Den musikalske kvinnebevegelsen», hvor det handler om Amtmandens Døtre. De var den rake motsetningen til salgsmessig dominerende artister som Inger Lise og Gro Anita Schønn, som hovedsakelig sang oversatte versjoner av utenlandske slagere. Og selv om Amtmandens Døtre musikalsk sett ikke står seg så godt i ettertid, la de ned et pionerarbeide som igjen skulle bli grunnlaget for det vi i dag kjenner som AKKS.

Grundig bok

Det var med pønken ting begynte å skje for alvor: «I pønkens kjølvann inntok jentene storbyens rockemiljøer for fullt, og de rene jentebanda florerte nå i undergrunnen», skriver Marta Breen. Men først på midten av 90-tallet kom det som kalles «jenteinvasjonen».Den siste halvdelen av «Piker, vin og sang» er ikke bare en gjennomgang av alle kvinnelige artister fra seinere år, den tar også for seg kvinner som musikkjournalister og kvinner i musikkbransjen - om sistnevnte tema er det sikkert stoff nok til en egen bok. «Vi feirer 50-årsjubileum for rock på norsk jord, og tida er overmoden for å fortelle kvinnenes del av denne historien», skriver Marta Breen i forordet. Og den jobben har hun gjort - både grundig og godt.