Rockefolden

Det viktigste er ikke lenger å holde bassen lavt.

DU HAR STARTET drømmebandet. Du har en dritgod vokalist, en blendende gitarist og en fjellstø trommis. Alt du nå mangler er en fyr som er helt grei på bass - og en jævel på søknader.

Det er en søknadsjungel der ute, for unge rockere med og uten skriveferdigheter. Et virvar av lokale, regionale, nasjonale og internasjonale støtteordninger, for ikke å glemme UD og EU-penger. Vi snakker en del titalls millioner, vi snakker innspillingsstøtte, konsertstøtte, Fond for utøvende kunstnere, Norsk kulturråd og greie kultursjefer. Skriver bandet minst like gode søknader som låter, går det veldig bra.

SØRLANDSROCKERNE lider av skjemaangst, dysleksi eller bare vanlig latskap. Det kommer nemlig få rockesøknader fra Sørlandet. Rock City Kristiansand i Quart-byen oppretter derfor egen søknadsrådgiver, opplyste NRK Kulturnytt. En søknadsekspert skal fikse skjemaene. Rock City-folkene har tro på et mentalitetsskifte. Fra vegring & tafatthet til ordning & reda. Det endelige beviset på at det sys puter under ermene på unge rockere? Ja.

Og når Kristiansand kommune nylig slepte med seg en hel bråte lokale band til South by Southwest, bransjefestivalen i Austin, Texas, er det bare én ting å si: Her er det litt for mye penger.

AC/DC, KISS, Patti Smith, Jokke, Raga Rockers, Sex Pistols og Kurt Cobain ble ikke store på grunn av rockebyråkratiet. Rocken var alt byråkratiet ikke er; vill, utemmet, ung, farlig, sexy og et opprør mot det bestående, altså foreldre, besteborgerlighet, snusfornuft og staten. Statsfinansiert rock er en motsetning. Rockehistorien handler derimot om å tjene penger, sløse bort mer, om sleipe managere, elendige platekontrakter, skattesmeller og økonomisk uføre, uten en eneste støttetusning i sikte.

Rocken strevde lenge med å komme seg inn i folden. På død og liv vil rocken bli tatt på alvor som jazzen, ny musikk og klassisk. Rocken ble institusjonalisert. Det er lenge siden den gang aktivist Ståle Dokken (Ap) fikk rock til å bli et offentlig millionanliggende. Nå har rockerne Bylarm, andre kanaler og seminarer og rockeminister Giske som mer enn gjerne lufter seg på Quart og skal gjøre enten Quart, Øya, Norwegian Wood eller Bylarm til knutepunktfestival.

HVA SLAGS rockere får man når alle blir så forbannet flinke, dresserte og velorganiserte? Jeg lurer også på hva slags journalister vi får når nesten alle går ut med femmere og seksere til artium. De flinkeste i stipendklassen og «gode kulturkontakter»-gjengen har utvilsomt fordeler. Rocken er blitt så stuerein at vi blir nostalgiske, ja lykkelige når noen i det minste møter opp dritings på Spellemannsprisen. Jeg trøster meg med at Keith Richards nylig skal ha snorta asken etter sin avdøde far (det var visst en spøk) og fortsatt klatrer i trærne i fylla.