Rockekonger i hvert sitt rike

To sentrale plater i rock-historien jubilerer, med henholdsvis Bob Dylan og Elvis. Hva forteller platene om disse to kongene i hvert sitt rike?

For 45 år siden dimitterte Elvis Presley fra militæret. Han gikk nesten direkte til RCAs platestudio i Nashville og spilte inn til sammen 18 sanger. Disse låtene ble brukt til comebackalbumet «Elvis is Back», dessuten til noen av de største singelsuksessene i Elvis\' karriere.

På dette tidspunktet var den 19 år gamle, Elvis-inspirerte Bob Dylan helt i begynnelsen av sin karriere. Fem år seinere spilte han inn albumet «Highway 61 Revisited» i Columbias studio i New York. Åpningssporet «Like a Rolling Stone» blir i disse dager feiret i blader, bøker og på film. Etter en avstemning blant lesere og artister har det innflytelsesrike musikkmagasinet Uncut kåret «Like a Rolling Stone» til det kulturuttrykket som i størst grad har bidratt «til å forandre verden» - tett fulgt av Elvis-låta «Heartbreak Hotel».

I ettertid er Elvis kåret til kongen av rock\'n\'roll - en tydelig figur med et image som ikke er til å ta feil av. Dylan derimot er hyllet inn i et slør av mystikk. Man snakker om at han skjuler seg bak masker og stadige forvandlinger som gjør ham vanskelig å gripe.

Men er dette riktig? Er det ikke snarere tvert imot?

FØR ELVIS PRESLEY ble innkalt til militæret, var han en kontroversiell figur i amerikansk kultur. Han var Elvis the pelvis, mannen med så erotisk ladete hoftevrikk at han ble sensurert på TV. Elvis ble betraktet som en opprørsleder - og låtene han sang, var i stor grad uptempo-varianter av Mississippis bluestradisjoner og rhythm\'n\'blues-låter fra Memphis.

I det ytre var Elvis en rebell, en symbolfigur for det gryende ungdomsopprøret, men personlig var han betydelig mer opptatt av musikk enn av politikk. John Lennon er kjent for to sitater om Elvis. Det ene lyder: «Før Elvis var det ingenting.» Det andre: «Elvis døde da han gikk inn i hæren.» I dette ligger oppfatningen mange deler; at den essensielle Elvis virket fra de første plateinnspillingene for Sun Records i 1954 til serien av rock\'n\'roll-hiter spilt inn for RCA fram til han forlot USA på et skip med kurs for Europa i september 1958 - til tonene av «Hound Dog» og «Don\'t Be Cruel».

4. mars 1960 var han tilbake. 16 dager seinere gikk han i studio. Ville han klare å matche sin tidligere karriere? Eller var han glemt?

BOB DYLANS MUSIKK har omtrent samme utgangspunkt som Elvis\' inspirasjonskilder. Begge sprang ut av bluesmusikken. Men Dylan kom fra Minnesota og hadde ikke denne innflytelsen omkring seg på alle kanter, slik Elvis hadde hatt det live og på radio i Tupelo, Mississippi, og i Memphis, Tennessee. Dylan oppsøkte folk- og bluesmiljøer og plukket opp obskure låter fra kolleger med kresne platesamlinger.

Dylans første plater, «Bob Dylan» (1962) og «Freewheelin\' Bob Dylan» (1963), er nylig kommet i remastrede utgaver. Her synger og spiller Dylan i nedstrippede, røffe gitararrangementer og med en vokal stil som er en personlig variant av hvit og svart blues fra 1930-tallet. Albumene inneholder tradisjonelt materiale og egne sanger inspirert av stemningen og uttrykket i det opprinnelige materialet.

På sin fjerde plate, «Bringing It All Back Home» (1965), ikler han halvparten av låtene elektriske arrangementer. Albumet lyder som en ouverture til det som står for døra: «Highway 61 Revisited» - en pilegrimsreise langs hovedveien fra Dylans fødeby Duluth gjennom Detroit, Chicago, Memphis og New Orleans. Den gamle bluesveien fra sør til nord, ruta som blant annet inneholder veikrysset ved Highway 49, der slidegitarkongen Robert Johnson skal ha solgt sin sjel til djevelen i bytte med en enestående gitarteknikk.

OM ELVIS HADDE hatt et enhetlig image før 1958, skiftet han det vinteren 1960 ut med en kameleons evne til å skifte farge. Gjennom låtvalget på sine første innspillinger etter militærtjenesten viser han sin enestående evne til å endre uttrykk. Elvis blir en maskenes mann. For hver sang får han en ny personlighet. Dylan er kjent som en poet. Elvis derimot er som en potet - han kan brukes til alt. Og han kan spises av alle.

En strålende to-CD-ers jubileumsutgivelse, som kan fås gjennom www.flamingstar.no, samler alle låtene fra «Elvis is Back»-innspillingene - de fleste av dem i flere versjoner. Aldri har vel en plateartist vist større bredde, eller sterkere evne til å ta enhver sjanger opp i seg. Blant andre toppgitaristene Scotty Moore og Hank Garland (for anledningen på bass), trommeslageren D.J. Fontana og pianisten Floyd Cramer backet Elvis 20. mars 1960. Elvis går kjapt ut med Otis Blackwells «Make Me Know It», kjører på med den sentimentale «Soldier Boy», limer seg fast til dama si med «Stuck On You», lager en miniopera av «Fame and Fortune», forvandler blues til pop med «A Mess of Blues» før han legger hele tyngden inn i det sugende blåskimmeret i «It Feels So Right». Men dette var bare begynnelsen.

MED ALBUMET «Highway 61 Revisited» fant Bob Dylan sin spesielle form. Låta «Like a Rolling Stone» er, som Greil Marcus uttrykker det i sin nye bok «Like a Rolling Stone - Bob Dylan at the Crossroads», ei «elv av lyd gjennom versene og et fjell av lyd i refrenget: river deep, mountain high».

I større grad enn de fleste har Marcus understreket konsekvensen i Dylans verk. Hvis utgangspunktet er «Like a Rolling Stone» - med sin henvisning til Muddy Waters\' klassiske låt - går variasjoner over sangens tema igjen opp gjennom hele Dylans verk. Den er dessuten et mesterverk i seg selv, med Mike Bloomfields gitar og Al Koopers orgel like distinkte som åpningstonene på Beethovens femte.

Dylan er konsekvent. Han er trofast mot sin kunstneriske målsetting, hele tida på jakt etter nye måter å formulere de samme konfliktene på: hjemløshet, kjærlighetslengsel, dødsangst og indre uro. Dylan er trofast mot blues-utgangspunktet. Det understrekes ikke bare av de to rene blues-CD-ene han utga på 1990-tallet, men også av hans nyeste mesterverk: «Time Out of Mind» og «Love & Theft». Hvis «Like a Rolling Stone» er ei elv, fins avløpere til nesten alt Dylan har gjort. Martin Scorseses film om Dylan, som kommer på DVD 20. september, henter tittelen fra teksten: «No Direction Home». På soundtracket fins dessuten liveversjonen av «Like a Rolling Stone» fra Manchester i England 1966, der den elektriske Dylan blir møtt med tilropet «Judas!».

ELVIS TOPPET SINE evner som forvandlingskunstner med sin session nummer to vinteren 1960, 3. april. Etter å ha gjort en dragende, sensuell utgave av «Fever» og utløst et ras av en blues på «Like a Baby», reiser sangeren seg som italiensk trubadur med «It\'s Now or Never». Ikke før er han ferdig med de høyeste tonene på denne dramatiske tårepersen, så hiver han seg utpå med «The Girl of My Best Friend», videre inn i den dynamiske «Dirty Dirty Feeling». Deretter kommer to låter i diametralt motsatte ender av spekteret mann/kvinne. Først «Such a Night», noe av det nærmeste en mannlig popsanger har vært i å gjennomføre et simulert samleie foran mikrofonen, deretter den melankolske, høystemte romansen «Are You Lonesome Tonight», med den innlagte monologen som seinere skulle utløse Elvis\' berømte latterversjon i en mer desillusjonert periode av sangerens liv.

Helt til slutt: bluessangeren Lowell Fulsoms «Reconsider Baby», et av de råeste bluesnumrene Elvis noen gang kastet seg ut i, i sterkt samkjør med saksofonisten Boots Randolph. Elvis var tilbake - nærmest under slagordet «la hundre Elviser blomstre».

VI FORLATER IKKE kongen av rock og den tenkende manns rockekonge uten å ta med det ultimate musikalske møtet mellom de to. I 1963 spilte Elvis inn en fantastisk versjon av Bob Dylans «Tomorrow is a Long Time». Hva syntes Bob Dylan om det? Da vi spurte ham under et intervju i Roma i 2001, svarte han:

-  Når en mann som han spiller inn en av sangene dine, føler du bare en intens takknemlighet.

TILBAKE FOR FULLT: Elvis Presley i 1960, tilbake fra militæret - klar for å gjenerobre verden.
DYLAN PÅ 1960-TALLET: Skjult bak solbriller og med tekster som innvarslet noe helt nytt i rocken. Omkvedet «How does it feel?» har fortsatt en sterk klang.