ROCKA: Amund Maarud - med rock på hjernen og blues i hjertet. Foto: Elisabeth Sperre Alnes / Dagbladet
ROCKA: Amund Maarud - med rock på hjernen og blues i hjertet. Foto: Elisabeth Sperre Alnes / DagbladetVis mer

Rocken har fått overtaket på Amund Maarud

...men han har fortsatt et hjerte som banker for blues.

ALBUM: Amund Maarud er konstant søkende som artist, og veksler gjerne mellom blues og rock. Det virker som om det er et ekstra godt jordsmonn for det i Skogbygda i Nes - noen mil utenfor Oslo.

«Volt»

Amund Maarud

5 1 6
Plateselskap:

Snaxville Recordings / Musikkoperatørene

Se alle anmeldelser

Trilogi

«Volt» er siste album i en trilogi som startet med hans retur til bluesen etter sidesporet med rockorienterte The Grand, Spellemannvinneren «Electric» i 2011. Han fortsatte med mer rockorienterte - og Spellemannominerte - «Dirt» i 2012, før han med «Volt» mer eller mindre parkerer i rocken.

Alltid blues

Men uansett hvor mye han måtte insistere på at han spiller rock, ligger det en bluesfeeling i bunnen - akkurat som det gjør det hos åpenbare inspirasjonskilder som The Black Keys og alt som måtte ha med Jack White å gjøre (The White Stripes / The Raconteurs / solo).

Siden sist har Amund også blåst liv i bluesduoen The Morudes sammen med lillebror Henrik, som styrer spakene i Snaxville ved siden av å spille trommer og perkusjon.

Karene har jobbet sammen siden de var fire og seks år, og det er vanskelig å tenke seg den ene veggen uten den andre.

Orgeldominert

Låtskriver, sanger og gitarist Amund produserer sjøl, som sist, og derfor overrasker det at det er et mindre gitarorientert - og mer orgeldominert - album vi får.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Både Amund, Henrik og Simen Aanerud er kreditert for orgel, piano og den lille synth-bråkmakeren Monotron - i tillegg til gitarer og trommer, mens Egil Stemkens bidrar med bass og lap steel og Bendik Brænne serverer saftige saksfonstøt her og der.

Malin Pettersen og Audun Fremmerlid Skjølberg gjester på vokal.

Jam

I hovedsak er materialet på albumet energisk, rufsete og støyende rått, men det er likevel hvileskjærene «Love That Burns» - en herlig låt som er albumets lengste og som sklir ut i en jammeliknende sekvens som kunne gjemt seg i en Wilco-låt - og avsluttende, basstunge «12 Step Waltz» som imponerer aller mest.

Her kommer også vokalisten Amund virkelig til sin rett, og vi innbiller oss at han ikke har sunget bedre enn dette.

Bjeller

Det gjelder også «Tears of Rage», som i tillegg til et noe større gitarfokus er tungt overdrysset med bjeller du helst hører fra buddhist-munkene du treffer på gata med jevne mellomrom. «Burning» er tung som bly.

De mange lydene og lydbildene på albumet er i det hele tatt med på å understreke både kreativiteten og lekenheten til guttene fra Skogbygda i Nes.

Måtte de aldri slutte å leke.