IKONET: Ukjente opptak av Jim Morrison som raser rundt i ørkenen med sin Ford Mustang er blant det som vises i den nye filmen om The Doors.
IKONET: Ukjente opptak av Jim Morrison som raser rundt i ørkenen med sin Ford Mustang er blant det som vises i den nye filmen om The Doors.Vis mer

Rockens mørke spøkelse

Vokalisten i The Doors, Jim Morrison, er tilbake. Denne gangen i den dokumentariske kinofilmen «When You?re Strange», som har norsk premiere denne uka.

||| Så er han her igjen, den villeste av de ville i rockens æresgalleri, Jim Morrison (1943-1971), vokalisten i The Doors, Los Angeles-gruppa som kom flammende inn i amerikansk populærmusikk med en musikk ingen hadde hørt maken til før. Filmen «When You're Strange» gjenoppliver myten om denne makeløse kvartetten, ledet av en tilsynelatende demonisk poet, en vokalist som forlot livet før han var fylt 30 og som etterlot seg en stemning av lengsel, sorg, mystikk og vantro.

Mange nektet å tro at han var død, og ryktene gikk. Morrison hadde arrangert sin egen død og levde i Afrika eller et annet eksotisk sted. I så fall har han ikke meldt seg ennå. Morrison er gravlagt på æreskirkegården Pere Lachaise i Paris, side om side med folk som Oscar Wilde, Edith Piaf, Isadora Duncan og Frederic Chopin. Dit har folk valfartet i alle år og lagt igjen roser og whiskyflasker på graven hans. Den nye filmen vil neppe dempe dyrkelsen av den amerikanske rockens enfante terrible.

— Historien om Jim Morrison er en amerikansk tragedie, sier regissøren til «When You're Strange», Tom DiCillo, på telefon fra New York.
— Den handler om et utrolig løfterikt band. De ga følelsen av at hva som helst kunne skje, både i musikken og på scenen. Jims utstråling var sterkere enn noen annen rockstjerne. Elvis var ikke så farlig. Han ville dessuten aldri skrevet dikt. Mick Jagger var heller ikke skremmende, selv om han sang om litt dirty sex. Ingen av dem hadde den intellektuelle friheten til Jim Morrison. På sin måte bar han oppe 60-tallets ideer om at unge mennesker kunne endre verden.

Noe av det mest minneverdige ved å være tenåring på 1960-tallet var møtet med den ustanselige, musikalske kreativiteten innenfor rock-musikken. Men mye av det som skjedde, nådde ikke nødvendigvis fram til det «Ti i skuddet»-dominerte NRK. Svenskene derimot, presenterte hver uke hitlistene fra England og USA i egne programmer. En dag i 1967 ble en nykommer presentert som fikk det til å rykke i alle nervetråder. Ut av radioen strømmet «People Are Strange», låta som har gitt opphav til tittelen på den nye filmen:

People are strange
When you're a stranger
Faces look ugly
When you're alone
Women seem wicked
When you're unwanted
Streets are uneven
When you're down
When you're strange
Faces come out of the rain
When you're strange
No-one remembers your name
When you're strange

Stemmen var mørk og suggerende. Sangen oppbygd som et mentalt sammenbrudd. Teksten kunne vært skrevet av den franske eksistensialisten Albert Camus. Dette var ikke kalifornisk solskinn, men den dystre undersiden av den amerikanske storbyjungelen. Den som hadde skrevet dette, var ingen muntergjøk, som svenskene sier.

I filmen raser Jim Morrison omkring i ørkenen med sin Ford Mustang GT 500. En rytter i stormen. I vill fart, uten grenser. Det tar litt tid før man som tilskuer forstår at dette virkelig er Morrison, ikke noen lookalike.

— Jeg ble totalt overrumplet av de opptakene, forteller Tom DiCillo.
— De stammer fra en film Jim Morrison lagde i 1969, kalt «Highway». Han finansierte den selv og brukte et 35 millimeter-kamera. Han var kanskje like opptatt av film som han var av poesi. Han forsøkte å vise den på festivaler rundt omkring, men fikk ingen respons. Den rommer fantastiske bilder, som jeg har fått anledning til å bruke.
— Hvor ble det av bilen?
— Den ble antagelig hogd opp til slutt. Morrison vrakte den flere ganger før den forsvant for godt.

DiCillo har vært opptatt av å vise at The Doors besto av fire fantastiske musikere, ikke bare en gruppe rundt en stjernevokalist.
— De har hver sin bakgrunn som bidrar til helheten. De var fabelaktig modige. Musikken deres står seg, på samme nivå som Jimi Hendrix. De hadde en totalt tidløs sound, sier han.
—Ray Manzarek var klassisk skolert. Robby Krieger brakte inn både blues og flamencoteknikk. John Densmore hadde en sterk jazzfeeling. Han har fortalt meg hvordan atmosfæren ble totalt elektrisk når bandet fungerte som best. Ingen misunte Jim Morrison oppmerksomheten. De følte at han fortjente den.

Gruppas hitlåt «Light My Fire», skrevet av Robby Krieger, satte tonen fra starten. Først den halsbrekkende introen fra Ray Manzareks orgel. Og så Morrison, med sine visjoner av en brennende fysisk kjærlighet, en elskov som ender som en «funeral pyre», et «likbål»! Morrison sang som om han selv sto i flammer. «Girl, we couldn't get much higher,» ropte han og brukte et ord som ikke bare var seksuelt ladet, men som hentydet til sterke rusopplevelser.

«Av alle LA-gruppene var The Doors den eneste som fikk med seg de dype psykiske forandringene i America etter flower power-perioden ... da de vakre menneskene begynte å se merkelige ut ... Doors var dypest sett en kollisjon mellom garasje-pønk og beat-poesi ... et noir-vrengebilde av den kaliforniske surfedrømmen,» skriver Barney Hoskyns i boka: «Waiting for the Sun - the Story of the Los Angeles Music Scene» (1996 ). Robert Palmer uttrykker det slik i boka «Rock & Roll - an unruly History» (1995) : «The Doors møtte 60-tallets selvsentrerte toner av «fred, kjærlighet og blomster» med mørke, summende fortellinger om død og oversanselighet, dystre freudianske freakouts og ekstatiske forstyrrelser av sansene.»

Sex, drugs and rock'n roll. Morrison dyrket alle de tre hippiedydene. Men han gikk et skritt lengre. Fra første stund rommer sangene hans en dødsvisjon som var mindre vanlig i rocken. Avslutningssporet på det suverene debutalbumet «The Doors» het «The End», låta som ble ouverturen til Francis Ford Coppolas mesterverk «Apokalypse nå!». Morrison ble en endetidsprofet i svart skinndress, et plagg han for øvrig delte med sitt store idol, Elvis Presley, som i sitt comeback-show i 1968 framtrådte nettopp i en heldress i svart lær. Morrison gikk ikke i annet, og luktet ikke alltid like godt, ifølge sine venner.

— «Ødeleleggelse» er ikke nødvendigvis noe negativt. Vi er blitt ferdigprogrammert og hjernevasket til å tro at det er slik, noe som ikke er overraskende, særlig i et samfunn som setter så stor pris på materielle goder som vårt. Men du må gjennomskue alt drittpratet og forsøke å se at ødeleggelse virkelig er nødvendig, uttalte Jim Morrison ifølge Danny Sugarman i boka «Wonderland Avenue - Tales of Glamour and Excess» (1989).
— Jeg tror ikke Jim Morrison var spesielt dødsfiksert, sier Tom DiCillo.
— Han hadde alle sansene åpne, og da ser man helheten i tlværelsen. Alle store kunstnere reflekterer over døden. Jeg forsøker å vise alle sider ved ham. Legg merke til hvor hvor ofte han ler i filmen. Når han er sammen med barn, for eksempel. Da utstråler han en livsglede som om han var en liten gutt.

Tom DiCillo mener at mye av myteskapingen rundt Doors er overdrevet.
— Det fins så mye legender, overtro og tull rundt Morrisons skjebne. Jeg tror han oppdaget sin personlighet gjennom karrieren, i møtet med publikum. Han ble dyrket av alt fra 10 år gamle jenter til 40-åringer. Det gjorde noe med ham, som han ikke helt klarte å takle. Da han forlot gruppa og dro til Paris for å bli poet, forsvant all spenningen som berømmelsen hadde gitt. Ingen kan forberede noen på noe slikt. Se hvordan det gikk med Michael Jackson! Få har forsket på hva berømmelsen gjør med folk. For Morrison må det ha føltes tomt å sitte alene i en leilighet i en fremmed by uten alt dette.
— Led han under en depresjon?
— Om han var deprimert, alkoholisert eller hva han var, er det ingen som kan vite. Han stilte spørsmål ved alt. Og han gikk lengre enn alle andre. Mange rockstjerner tar ut alt i en periode. Men så henter de seg inn. Morrison gikk helt fram til grensa for det totale kaos. Neste gang gikk han enda lengre. Og lengre igjen. Han dro seg aldri tilbake. Han var ingen gud. Han var et menneske av kjøtt og blod. Og det er mye mer interessant.