Rockens Rembrandt

Stones-gitarist med åpenhjertig selvbiografi.

BOK: På fotografier ser Ron Wood alltid ut til å være en glad gutt, stort sett alltid med et smil om munnen og gjerne en røyk i nærheten. Han har lang og imponerende karriere som musiker bak seg.

Wood har spilt gitar med The Rolling Stones i over 30 år (dobbelt så lenge som sine to forgjengere Brian Jones og Mick Taylor til sammen), og han har vært innom bl.a. Jeff Beck Group, Creation og Faces, bare for å ha nevnt noen. Og man må ikke glemme et tosifret antall soloalbum heller. For øvrig besøkte Wood Oslo i mai 1988, med svenske Tottas Blues Band som backingband, og spilte på Sardine’s. Jo da, mye har skjedd siden den gang han debuterte som vaskebrettvikar med The Candy Bison Skiffle Group ni år gammel.

Berg-og-dal-bane

Men som med de aller fleste av oss har livet gått opp og ned for Ronald David Wood også. Han ble født i 1947 som yngste sønn av tre i en selskapelig og musikalsk familie, og var tidlig ute med å vise kunstneriske talenter. Og det er de første seksti år av sitt liv han forteller om her.

De som vil ha bekreftelser på rock’n’roll-myter trenger ikke lete lenge i boka «Ronnie». Her er flagrende kjærlighetshistorier, bl.a. med den kanadiske statsministerfrua Margaret Trudeau (en affære Mick Jagger fikk skylda for), en romanse med en Beatles-frue, og ikke minst jakten på den store kjærligheten i form av kunne nummer to, Jo.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Aldri nei takk

Økonomi er en annen sak. Han har i blant tjent veldig mye penger, eid store verdier, men pengene har rast ut. En million pund her, noen hundre tusen dollar der, og så var det visst 80 000 pund i skatt ja. Han innrømmer sjøl at han har vanskeligheter med å si nei, og når man tidvis har endt opp med råtne managere, spekulanter, svindlere og i tillegg får skattemyndighetene på nakken, går det tidvis helt galt. Og enda er ikke rusproblemene nevnt!

Fristelsene ligger på rekke og rad når man spiller i kanskje verdens største band. Slikt tiltrekker seg alle typer, også de som ikke helt ser forskjell på egne og andres penger. Wood sa aldri nei takk til en drink og forsynte seg av rusmidler i pulverform så det holdt. Slikt koster penger, og kan suge bunnen ut av enhver formue. Kanskje var det aller verst før Steel Wheels-turneen i 1989. Da måtte han låne penger av de andre Stones-medlemmene til mat!

Den sterkeste meldinga han kommer med, er dog den om at han holdt på ikke å få være med i Stones lengre i 2002 fordi han var for hard på alkohol og kokain. For mye alkohol og kokain i The Rolling Stones? Hallo! Det høres omtrent ut som den gamle historien om mannen som var så fæl at ikke engang fanden ville slippe ham inn i helvete!

Billedkunst

Kanskje er alle rusmidlene en grunn til at hukommelsen spiller ham et puss noen steder. At han glemmer at han spilte i instrumentalbandet Santa Barbera Machine Head sammen med bl.a. Jon Lord i sin tid får være så sin sak, men jeg reagerer når han hevder at tre unge musikere ved navn Plant, Jones og Bonham var på jakt etter en gitarist til å starte The New Yardbirds (som snart ble til Led Zeppelin), og spurte ham. Zeppelin-gitarist Jimmy Page blir neppe glad for den. Har de ikke musikkinteresserte konsulenter i England?

Etter å ha lest «Ronnie» sitter man igjen med en følelse av han kanskje har like stor lyst til å bli husket som kunstmaler som musiker. Han har holdt på med penn og pensel hele livet, og det har blitt en del bilder ut av det. Sjøl om boka (den britiske hardcover-utgaven) inneholder noen fargelegg, så er disse fylt opp med bilder av musikere og familie, mens et fåtall malerier er redusert til svart-hvitt på dårligere papir rundt om i boka. Men et par av dem er veldig bra, spør dere meg, og hadde fortjent en bedre skjebne.

«Ronnie» er artig lesning. Litt rotete i formen, men boka viser noen sider av hva et liv i overflod kan medføre på godt og vondt. Og bare så det er sagt, Ronnie Wood har aldri spilt på ei bedre plate enn «Truth», sammen med Jeff Beck.