Rockens røst i livets høst

Vil du ha bekreftet dine fordommer, bør du ikke oppsøke Internett. Jeg gjorde det, og ble fan av mannen jeg skulle drite ut.

DET STARTET med en konsertannonse i tirsdagens Dagbladet. En ganske stor en, i farger, forkynte at Norge skulle få besøk av selveste Glenn Hughes!

Øh ... Glenn ... hvem? Det tenkte jeg også. Var jeg likevel ikke så popfaglig kompetent som jeg liker å tro? Bildet viste en korthåret sanger med solbriller, sjal og bassgitar. Åpenbart en rocker, men av uviss alder, i uviss sjanger. Så gjenkjente jeg skrifttypen til navnet. Fra coveret til en LP som nærmest var soundtracket til min pubertet. Jeg spilte plata flere ganger om dagen i en viss periode, faktisk til vinylen ble helt grå. Så var heller ikke stiften nådig på et sammenleggbart stereoanlegg i plast midt på syttitallet. Lyden manglet det meste av dynamikk og bass, men musikken blåste meg bort - og inn i noen storslåtte gutteromsfantasier, akkompagnert av blytunge gitarriff og ville falsetthyl. «Stormbringer» med Deep Purple. Min døråpner til heavyrocken.

NÅ INNSER JEG at Deep Purple verken var like raffinerte som Led Zeppelin eller like primitive som Black Sabbath, selv om de sto oppført i Guiness’ rekordbok som det høyestspillende bandet i verden. «Stormbringer» ble ikke engang laget av bandets beste besetning (som ga oss klassikerne «Machine Head» og «Made in Japan»). Og Glenn Hughes? Han spilte bass. I to år. Fra 1974 til 1976. Og hver skjer? Over tretti år seinere kommer mannen til Drammen, Ørsta og Skånevik for å presentere «An evening of Deep Purple». Backet av et rent «tribute»-band. Slikt vitner om sterk mage i dårlige tider. Og usedvanlig selvtillit. Michael Jackson opphøyde seg til «King of Pop». Glenn Hughes er ikke dårligere. Han kaller seg «The Voice of Rock».

Artikkelen fortsetter under annonsen

«The Voice of Rock» er altså ikke Elvis, Dylan, Lennon eller Springsteen, men et forbigående medlem av et populært engelsk tungrockband. Et medlem som ikke var hovedvokalist og frontmann (han het David Coverdale). Jeg hadde ikke fått med meg at Glenn Hughes sang i det hele tatt! Men nå kan han oppleves bak mikrofonen. «Rockens røst» kommer til Norge om to uker.

GLENN HUGHES er ikke alene om å forstørre sin fotnote i rockhistorien. I 2008 finnes det absolutt ingen ende på krokryggete legender med el-gitar. Ingen er for liten eller perifer til å påkalle seg storhet. Ingen er for gammel eller for glemt til å legge ut på en æresrunde på klubber og konsertsteder. Som trofast leser av det tungt tilbakeskuende (men også høyst relevante) rockmagasinet MOJO, morer jeg meg med liveannonsene, som mest likner dødsannonser med motsatt fortegn. I år er det konserter med Chuck Berry og Brian Wilson med eller uten rullator.

Det er trauste John Fogerty på «Revival Tour» og et rynkete, tykkfallent Sex Pistols med sitt tredje comeback på ti år. Det er gjenforening av syttitalls radioband som Journey og Golden Earring, kultband som Big Star og Gong. Det er gjensyn med åttitallshelter som Billy Idol, Joe Jackson, Lloyd Cole, Susanne Vega, UB40, Marillion, OMD og Echo & The Bunnymen som spiller hele «Ocean Rain» med orkester. Grupper som ikke greier å trekke nok folk alene, slår seg sammen. Focus, Wishbone Ash og The Groundhogs er nå «3 classic rock acts in one night». Tre pent brukte rockeband for prisen av ett.

Eller hva med denne pastellfargete troppen som invaderer USA i sommer: Human League, ABC, Belinda Carlisle, Dead or Alive, A Flock of Seagulls og Naked Eyes? Hadde gjengen hatt humor, burde de kalt seg «New Romantics From The Old Days» eller noe sånt. I stedet heter begivenheten «Regeneration Tour». Gjenfødelse av åttitallet på ramme alvor. Selv om de mannlige eks-stjernene neppe har nok hårfeste til at frisyrene lar seg gjenskape.

«ORIGINAL LINE-UP» er en et ekstra salgsargument for gamle hitmakere på tur. Men knapt noen forutsetning. Det holder med ett eller to originalmedlemmer. Roger Hodgson opptrer som «The heart, soul & voice of SUPERTRAMP». Bassisten og trommisen i The Jam trekker fulle hus i England under navnet «From The Jam», mens Paul Weller, mannen som skapte bandet, stilen og låtene, river seg i mod-håret.

Rockens røst i livets høst

The Eagles gjenoppsto nylig i originaltapning, men må finne seg i å konkurrere med seriøse og suksessfulle The Illegal Eagles, som har høyprofilerte turneer, spiller i Royal Albert Hall, benekter å være et coverband og utgir plater som inkluderer egenkomponerte «Eagles-låter»...

Rocken har altså glidd inn i en nostalgigantomani som overgår parodifilmen «This Is Spinal Tap». Det hadde jeg tenkt å kommentere med Glenn Hughes som aktuelt, utsøkt skrekkeksempel. Bassisten «kjent» som «Rockens røst». Hahaha.

Men så gjorde jeg en tabbe. Jeg gikk inn på Internett for å sjekke ut fyren. Og halve arbeidsdagen forsvant. Jeg så, lyttet, leste og lastet ned. Til og med mot betaling. Jeg ble kjent med en særdeles allsidig og produktiv musiker med en solid rekke soloalbum (inkludert et rykende ferskt sådant) og samarbeidsprosjekter, deriblant som «The Voice of Rock» på hitsinglen «America, What Time is Love» med den beryktede house-duoen KLF (som trolig ga ham tilnavnet med et skjevt smil).

OG JA. MANNEN KAN SYNGE. Ikke bare i det bluespregete og falsettinfiserte heavy metal-registeret. Glenn Hughes er en hvit soulsanger av klasse. Med en særegen fot for funk. Allerede som tenåring spilte han i Trapeze, et undervurdert pionerband når det gjelder sjelfull hardrock, og han bidro seinere til å til å gjøre Deep Purple svartere, rent musikalsk. Da føles det like naturlig som utrolig å oppleve femtiårige Hughes som utagerende sanger foran halve Red Hot Chili Peppers, funkrockere i verdensformat, deriblant kanontrommis Chad Smith. Sjekk ut videoen til «Soul Mover» fra albumet med samme navn (2005) eller den enda bedre «Music For The Divine» (2006). Dette er ikke mimremusikk i det hele tatt, bare vital, referanserik kraftrock som kan slå luften ut av dagens Foo Fighters-fans.

Så unnskyld, Glenn. Jeg tar alt tilbake og ønsker deg velkommen til Norge. «The Voice of Rock» er litt drøyt, men du er absolutt «The Great Unsung Hero of Soul-Funk-Rock». Bare synd du må stå og lire av deg «Smoke on The Water» for fulle, bæljende luftgitarister i sommer. Du burde stått foran et fullsatt Oslo Spektrum som den nye faste sangeren i Red Hot Chili Peppers.

Rockens røst i livets høst