Rocker opp ungdomsåra

Med romanen «Mannen som elsket Yngve» kan Tore Renberg få sitt gjennombrudd. Men han startet forfatterkarrieren allerede som tolvåring med å skrive tekster for sitt eget rockeband.

- Jeg ville overføre den energien som finnes i rocken til romanen. Forfatterne på min alder har vokst opp med «Beatles» og «Hvite niggere». De har lest Bukowski og Bjørneboe. Likevel ender de opp med å skrive tørre, minimalistiske fortellinger som befinner seg langt fra virkeligheten, sier Tore Renberg, som glatt innrømmer at han selv har vært en av disse wannabe-forfatterne. Men noe har skjedd. Renberg tar ikke seg selv så høytidelig lenger. Han er ute av 90-tallsdvalen, som han selv sier, han har fått tilbake sitt politiske engasjement, og han fikk lyst til å skrive historien om ungdomstida si. Nå blir han hovedbok i Bokklubben Nye Bøker, og til høsten kommer kanskje bandet hans, Verdensrommet, med plate.

I studio

- Jeg startet band igjen da jeg flyttet tilbake til Stavanger. Vi er i studio og spiller inn en demo nå. EP-en ble grovt slaktet i Dagbladet. Men Marta Breen skal få spise den anmeldelsen. Vi skal slå tilbake med ei mye bedre plate til høsten, hvis vi får kontrakt på opsjonen vi har med plateselskapet, sier Renberg. Som samtidig er en smule ydmyk på bandets vegne.

- Som musiker er jeg amatør. Jeg har mye mer respekt for musikken enn litteraturen. Kanskje fordi jeg ikke er en del av musikermiljøet?

Renberg har alltid spilt i band, og har valgt å fargelegge den nye romanen sin med populærmusikken. Det har blitt til en slags 90-tallets «Beatles»-roman, med musikksitater til hvert kapittel.

Om gymnasiasten Jarle som hater alt som smaker av kapitalisme og kommers. Han går i palestinaskjerf og støtter kommunismen, han vil ligge i forkant og være annerledes.

Skrev inn kompisen

Men han blir overrasket over sin egen forandringsvilje da han blir forelsket i jevnaldringen Yngve.

- Rammene er min egen ungdomstid. Jeg har brukt dem for det de er verdt, sier Renberg. Kompisen Aslak Sira Myhre er med, det samme er Berlinmurens fall, Gorbatsjovs fredsturné og det revnende ozonlaget. Renberg har gått så langt som å hente inn meteorologisk materiale fra begynnelsen av 90-tallet, fra naboen Siri Kalvig, for at alle detaljer skal være pinlig korrekte.

- Jeg har ikke lest en eneste norsk roman på tre år. Jeg ville vekk fra alt som skjer her og nå, sier Renberg, som så å si har begynt på gymnaset på nytt.

- Jeg har suggerert meg inn i ungdomstida, og det er sjokkerende hvor fort vi glemmer. Nettopp derfor er det viktig å skrive denne historien. Den realistiske romanen har nemlig muligheten til å skrive historie.

- I romanen din beskriver du dessertgenerasjonen på 80/90-tallet som mye mer politisk bevisste enn det de har blitt beskyldt for å være?

- Jeg opplevde perioden som veldig politisk og internasjonalt ansporende. Jeg er forbauset over hvor sterkt det var da, og hvor dødt det ble utover på 90-tallet. Lillehammer-OL kom, og vi gikk inn i en dvale. Men nå skjer det noe igjen. Det snur. Det er et kick.