Anmeldelse Film «Rocketman»

«Rocketman» har allerede fått mange til å gråte, men er ingen god film av den grunn

Sentimental Elton John-hyllest som flyter på musikken og hovedrolleinnehaveren.

EMOSJONELT: Både Elton John og hovedrolleinnehaver Taron Edgerton tok til tårene under visningen av “Rocketman” under filmfestivalen i Cannes. Vis mer

«Rocketman»

3 1 6

Drama/musikal

Regi:

Dexter Fletcher

Skuespillere:

Taron Egerton, Jamie Bell, Richard Madden, Bryce Dallas Howard

Premieredato:

29. mai 2019

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

«Rocketman»

«Soundtracket til manges liv, gjennom et sentimentalt filter»
Se alle anmeldelser

FILM: Det var mange tårer etter at Elton John-filmen «Rocketman» hadde premiere her under filmfestivalen i Cannes. Hovedrolleinnehaver Taron Egerton gråt. Elton John gråt. Betydelige mengder i publikum gråt, av dette ekstravagante eposet der en yngre Elton synger seg gjennom en rekke av sine egne udødelige låter samtidig som han selv går gjennom ymse kriser, før han omsider lærer å bli glad i seg selv.

Men når tårene er tørket kan det hende at de vil tenke etter og komme frem til at «Rocketman» er en film med betydelige problemer.

Ensom superstjerne

«Rocketman» begynner i det Elton John (Egerton), karakteristisk kledd i paljettbefengt oransje trikot med matchende hodeplagg, snubler inn i en tenkt gruppeterapitime og begynner å fortelle om livet sitt. Det er historien om det kolossalt begavede barnet som kan etterligne hvem som helst på piano, som vokser opp og blir verdens største popstjerne, men som i hemmelighet er isolert og ensom, og avhengig av ymse rusmidler. Låtene, blant annet «Rocketman», «Goodbye, Yellow Brick Road» og «I’m Still Standing», blir stemningsindikatorer, illustrasjoner på hva som skjer inne i hodet på ham.

Ekstravagant musikal

Det hele er regissert av Dexter Fletcher, mannen som ble hyret inn for å fullføre fjorårets Queen-drama «Bohemian Rhapsody» etter at den opprinnelige regissøren, Bryan Singer, havnet i klinsj med filmstudioet. Filmene er både like og forskjellige. De er forskjellige i dét at «Bohemian Rhapsody» var et drama med Freddie Mercury i sentrum, der Queen-låtene ble fremført gjennom scener i studio og på scenen, mens «Rocketman» er en musikal, der hovedpersonene bryter ut i sang på gater og barer.

De er like i den forstand at de begge er en gjennomgang av noen av de mest berømte låtene i pophistorien, som er soundtrack til mange menneskers liv, og samtidig forteller historien om en popstjerne som er generelt elsket og beundret, og fremstiller ham som, nettopp, elskelig og beundringsverdig, og at han også lider og kjemper og forakter seg selv gjør ham enda mer verd å bli glad i. Taron Egerton er sterk i hovedrollen; ikke bare ligner han mer på Elton John enn man kanskje skulle tro på forhånd, han bevarer også en slags sjenanse, en barnlighet, som han tar med seg inn i de mest dekadente situasjoner. Han vekker omsorg uten å trygle om den.

Fundamentalt anstendig

For å kunne benytte seg av musikken har Fletcher begge ganger måttet lage filmene i nært samarbeid med artistene selv — Elton John er en av de overordnede produsentene bak «Rocketman». Resultatet er forutsigbart nok at artisten selv fremstår som fundamentalt anstendig og velmenende, men omgitt av uforstående slektninger, utbyttende elskere og kyniske plateselskapsjefer. I tilfellet «Rocketman» får særlig Elton Johns foreldre en dårlig deal; den tilkneppede, distanserte faren (Steven Macintosh) og den manipulerende, pengeglade moren (Bryce Dallas Howard) får mye av skylden for at sønnen har det som vondt som voksen.

Det er ikke gitt at det er urimelig — dårlige foreldre finnes så til de grader — men som film betraktet fremstår det som et sårt og til og med smått hevngjerrig tilbakeblikk på mennesker som har langt mindre anledning til å tale enn sin verdensberømte sønn.

Til sammenligning fremstår bestemor (Gemma Jones) og tekstforfatter Bernie Taupin (Jamie Bell) som trofaste og tålmodige engler. Noe mer dobbelthet har Eltons hemmelige kjæreste, John Reid, selvsikkert og fint spilt av Richard Madden. Reid smyger seg inn på lerretet som en sortkledd, smal og forførerisk Mefisto, og bærer løfte både om ny suksess og nye erotiske og romantiske høyder. Men også Reid blir én som møter Eltons mykhet med hardhet, og fremstår også til sist som ganske ensporet.

Himmelsk musikk

Å gjøre «Rocketman» til en overdådig og sterkt subjektiv fantasi, der verden betraktes gjennom et maksimalistisk Elton John-filter, er ingen dårlig idé. Musikken er himmelsk, selv om noen av de nye arrangementene er vel svulstige. Det er lett å se for seg at en streitere biografisk film ikke ville helt kledd påfuglen i sentrum, og det er øyeblikk da de maksimalistiske musikkopptrinnene, idérike og livsbegjærlige, fungerer akkurat som de skal. Men merkelig ofte gjør de det ikke. I versjonen som hadde premiere i Cannes var lyden litt uten av sync i noen av scenene, for så å hente seg inn, og skuespillerne synger med stive ansikter, på en måte som gjør at det blir dissonans mellom den voldsomme lyden man hører og synet av personen som angivelig skal synge.

Og så er det jo ofte slik at sangtekster ikke alltid trenger å bli påtvunget noen forklaring. Ofte blir Taupins nydelige tekster mer banale, ikke rikere, av at det blir satt likhetstegn mellom dem og den pinefulle indre prosess Elton måtte gå gjennom i øyeblikket. «Rocketman» strutter av iver etter å gi den enorme, globale fanskaren det de vil ha, og i den prosessen har den blitt sentimental fremfor interessant. Det er trist all den tid man mistenker at det er motsatt med Elton John selv.