Rocksjarmører på prozac

Opplev de giktbrudne rockerne i Strange Fruit, 70-tallets storheter, nå på hysterisk gjenforeningsturné i EU-området. De er ganske uimotståelige i sitt strev for å gjenoppstå som idoler.

«Still Crazy» kan minne om «This is Spinal Tap», Rob Reiners dokumentarisk anlagte, elleville satire over rockbransjen fra 1984. Brian Gibson inntar en varmere tone overfor sine alderstegne musikanter, hans personer befinner seg nærmere virkeligheten, og mens han elskelig gjør narr av alle oldinger som nekter å innse at mikrofon kan erstattes med pensjon, byr han på vittige observasjoner av lengselen etter ny berømmelse og den definitive mangel på glamour underveis.

Våre venner i Fruit gjennomled et traumatisk oppbrudd i 1978, blir nå tilbudt comeback og lar seg ikke be to ganger - ettersom medlemmene har forfalt til slikt som kondomsalg og taktekking etter at punken tok livet av dem for lenge siden. Blant musikantene finner vi Stephen Rea, Jimmy Neil og Billy Connolly, sistnevnte som såkalt roadie, men Bill Nighy i rollen som vokalisten Ray Simms tar kaka.

Vaklevoren rock

Nighy er en liten fest, der han som en vaklevoren miks av David Bowie og Mick Jagger prøver å holde det gående på en blanding av bønneskudd, prozac og AA-møter og samtidig synge rent.

Ingen store overraskelser i «Still Crazy,» men bandet leverer valuta for pengene. Brian Gibson sto bak Tina Turner-filmen «What\'s Love Got To Do With It», og herværende rock skal være framført av en musikerblanding fra gruppene Foreigner, Spandau Ballet, Squeeze og Electric Light Orchestra. Og da kan vi vel si som det het om «Spinal Tap:» «Gjør for rock\'n\'roll det ælsquoåSound of Music\' gjorde for åssider.»